fredag, august 26, 2016

Om frihet i teologien


Andakt fra Ord for dagen ved FiH 25.08.2016

Hva er teologi? Det er ikke et lite spørsmål å stille for det som skal være en kort andakt, men jeg drister meg til å stille spørsmålet likevel.

Nå vet jeg at det ikke er alle som kommer til Fjellhaug for å begynne med teologistudier. Dere er en sammensatt gruppe, og grunnene til å begynne med studier på Fjellhaug kan være like varierte som dere selv. Samtidig har Fjellhaug en lang tradisjon og historie som et lærested for teologiske studier, og det er fort gjort at lunsjsamtalene kan spore inn på teologiske spørsmål om smått og stort. Det er bra, for om ikke annet er teologi gøy. Litt nerdete form for gøy, men fortsatt gøy.

Men hvilken funksjon har teologien for den som er kristen? Da jeg begynte på teologistudiet, var det mange av mine medstudenter som ofte fikk høre at «Du må passe på at teologien ikke dreper troen,» eller at kristne mennesker vi omgikk mer eller mindre advarte mot teologien eller å «tenke for teologisk.» Er teologi noe farlig, noe en må passe seg for?

Siden jeg nå en gang står her på en andakt og tar opp spørsmålet, er det sikkert lett å gjette seg til at jeg er uenig i slike påstander. Og litt av begrunnelsen for det tror jeg vi kan hente ut ifra Skriften selv (dere vet, den boka som tross alt står sentralt for veldig mye av nettopp teologien).

I Apostlenes gjerninger leser vi om hvordan Paulus reiser fra by til by, og stedet han går først er alltid synagogen. Når Paulus som er en skriftlærd får ordet, forkynner han for dem hvordan Jesus er den Messias som har blitt lovet dem gjennom profetene. En av byene som Paulus reiser til på sin tredje misjonsreise var Berøa. I kapittel 17 kan vi lese at når Paulus hadde talt for jødene i synagogen i Berøa, satte de seg ned for å granske skriftene og se om det som Paulus forkynte dem faktisk stemte.

For meg illustrerer dette noe av det magiske med teologien. Jødene i Berøa viser oss litt av hva teologi er. Teologi er friheten til å granske skriftene for å se om det stemmer. Det er rett og slett en tumleplass for den kristne nysgjerrigheten.

Innenfor religiøs tankegang kan det fort ende opp med å bli en direkte ovenfra-og-nedholdning: Man mottar budskapet og må bare akseptere det, no questions asked. På mange måter representerer teologi det motsatte.

Hva er da teologi? Jeg tror en av de viktigste tingene vi kan si om teologi er dette: Det er arenaen for å stille spørsmål. For å granske. For å jobbe med tro, tvil og tanke. Det er ikke leksikonet med alle svarene, men arbeidsverktøyet for å kunne jobbe med materialet selv.

Når dere nå skal studere på Fjellhaug, er det en viss sjanse for at du kommer innom ett og annet teologisk tema. Mitt råd til deg er: Grip muligheten. Vær nysgjerrig. Våg å stille spørsmålene. For det fine med teologien og kristen tro er at det faktisk er rom for det.

torsdag, august 25, 2016

Fire Emblem Fates

Så var jeg endelig i mål med anmeldelsen av Fire Emblem Fates, ett av årets mest etterlengtede titler for min del. Det har tatt sin tid, for Fire Emblem Fates er egentlig ikke bare ett spill, men snarere tre spill i ett.

Flere detaljer og den endelige dommen kan dere lese på Gamereactor her.

Score: 9/10

mandag, august 22, 2016

Deus Ex: Mankind Divided

Glad i søkte konspirasjonsteorier og konspirasjoner om konspirasjonsteorier som jeg er, er jeg en stor fan av Deus Ex-serien.

Fem år siden forrige spill i serien (vel, forrige ordentlige spill i serien, for The Fall teller ikke) er Deus Ex: Mankind Divided endelig her. Det er mye positivt å si om spillet, men opplevelsen er ikke helt uten sine feil og mangler.

Anmeldelsen kan dere lese på Gamereactor her.

Score: 7/10

lørdag, august 20, 2016

Lørdagsgodt, uke 33

Lørdagen er her, og helgefreden senker seg. På tide å se tilbake på YouTube-uka som har gått.





fredag, august 19, 2016

Aftermath: Life Debt


Det var ganske mye oppmerksomhet rettet mot boka Aftermath da den kom ut. Først og fremst fordi dette var den første offisielle Star Wars-boka som ble lansert under den nye kanon, og som skulle vise oss noe av opptrappingen til slaget ved Jakku, planeten som Rey befinner seg på i den nyeste Star Wars-filmen (The Force Awakens). Etter lansering fikk pipa derimot en annen låt. Forfatter Chuck Wendig fikk mye (og, må sies, velfortjent) pepper for å ha skrevet en slapp og lite engasjerende bok. Platte og uinteressante rollefigurer, et kjedelig plott og en irriterende fortellerstil som benytter presens var blant ankepunktene. Sammenlignet med tidligere Star Wars-romaner, eller Claudia Grays Lost Stars, var Wendigs bok rett og slett ikke det man hadde håpet på.

Men den planlagte trilogien fortsatte som normalt, og i sommer ble bok nummer to, Life Debt, lansert. Etter å ha lest gjennom boka er det tydelig at det er først nå den egentlige fortellingen begynner, og at den første Aftermath-boka må anses som en temmelig kjedelig prolog til en litt mer spennende hoveddel.

Faktisk er begivenhetene i den første boka så ubetydelige for Life Debt at man ikke behøver lese den første boka, med mindre du har lyst å vite hvordan denne gruppen med mennesker møtte hverandre for første gang. Life Debt forteller derimot sin egen historie, og man kan lett følge begivenhetene i boka uten bakgrunnsinformasjonen om hvordan bokas hovedpersoner møttes. Man kan si at den første Aftermath-boka nesten er like overflødig som Star Wars Episode I, ettersom alle plott-punktene i den første boka som betyr noe enten blir forklart på nytt eller ignorert i neste bok.

I hvert fall, Life Debt forteller oss mer om den nye Republikkens kamp for å bygge et nytt og velfungerende demokrati i galaksen etter Imperiets fall. Samtidig har ikke alle grener av Imperiet gitt opp kampen. Under ledelse av Grand Admiral Sloane, som fungerer som de facto-lederen for Imperiet etter begivenhetene i forrige bok, forsøker Imperiet det de kan å vinne terreng og styrker gjennom list, allianser og propaganda. Likevel er Imperiet på tilbaketog, noe som får Sloane til å vende oppmerksomheten mot den enigmatiske Gallius Rax, en mann med mystiske kontakter som virker å trekke i tråder selv Sloane ikke har kontroll over.

Midt oppi denne galaktiske maktkampen følger vi vår gruppe med hovedpersoner som vi ble kjent med i forrige bok: rebellpiloten Norra og hennes sønn Temmin (og hans modifiserte og morderiske B1 battle droid, Mister Bones), dusørjegeren Jas, soldaten Jom og den tidligere Imperie-offiseren Sinjir. Deres oppdrag: Jakte og arrestere Imperie-topper som er etterlyst for sine misgjerninger under det tidligere styret.

Gruppens oppdrag tar etter hvert en ny vending idet de får en forespørsel fra den nå gravide prinsesse Leia: Å finne og assistere Han Solo i jakten på den arresterte Chewbacca, samt bidra til frigjøringen av wookie-planeten Kashyyyk.

Den klart største forbedringen med boka er at den har et langt mer overordnet mål gjennom historiens gang. I Aftermath var det vanskelig å se hvor det hele skulle føre hen. Life Debt har derimot hele tiden et klart mål, og historien føles langt mer relevant for Star Wars-universet i sin helhet.

Det er likevel påfallende at de mest underholdende delene av boka er de såkalte Interlude-mellomkapitlene, som står som selvstendige sidehistorier. Det er vanskelig å se hvordan de henger sammen med hovedfortellingen, men egentlig spiller det liten rolle, ettersom de gir oss noen interessante innblikk i universet. Ett slikt kapittel skildrer Maz Katana og hennes slott, samt de regler som hører med der. Det festligste kapittelet er likevel det som omhandler Malakili. Vet du hvem Malakili er? Du kjenner sikkert ikke navnet, men har du sett filmene husker du garantert den halvfete rancor-passeren som jobbet hos Jabba og brøt ut i gråt da Luke drepte rancoren i Star Wars Episode VI: Return of the Jedi. I Malakilis kapittel får vi vite hva han har endt opp med å gjøre i tiden etter filmen (vi får også vite at rancoren hadde et navn: Pateesa).

Wendig er blitt noe flinkere til å benytte et involverende og engasjerende språk, men det føles fortsatt noe upolert og halvprofesjonelt. Presens-formen forblir også, til lettere irritasjon. Dette til tross føles Life Debt som et godt skritt frem for trilogien, og selv om Wendig fortsatt ikke er på høyde med Claudia Gray eller James Luceno når det kommer til å skrive nyere Star Wars-litteratur er han på god vei til å bli bedre.

Dødsstjerner: 3/5

PS: De kommende månedene er det duket for flere Star Wars-bøker, deriblant Ahsoka, Catalyst, den siste Aftermath-boka (med tittelen Empire's End) og, sist men ikke minst, den nye Thrawn-boka av selveste Timothy Zahn. Forhåpentligvis kommer jeg tilbake til dem når tiden er inne.

lørdag, august 13, 2016

Lørdagsgodt, uke 32

Med tre ukers ferie bak meg er det nok av YouTube-materiale å ta igjen. Så ikke noe mer nøling, la oss komme igang med helgas godbiter. God helg!