Final Fantasy IX

Man må ikke innbille seg at sommer nødvendigvis betyr at man legger all slags spille-aktivitet til side. Snarere tvert imot. Store deler av ens omgangskrets reiser kanskje bort for lengre tider av gangen, mens en selv må sitte igjen hjemme. Solgaranti er ikke noe vi er kjent for å ha i Norge. Dessuten kan ferier inkludere timelange transportetapper fra den ene siden av kloden til den andre. I slike tilfeller kan spill være en kjær venn i nøden, og sommeren er dessuten tiden for å hente frem spillperlene fra fordums tid som man kanskje ikke har rukket igjennom enda. I så tilfelle skulle Playstation Networks utvalg av lekre Final Fantasy-klassikere være midt i blinken: Spill V til IX i serien er tilgjengelige til en overkommelig pris, og de lar seg spille på PSP.

Parallellt med Japanturen har undertegnede vært fordypet i Final Fantasy IXs verden. Og hvilken fascinerende og gripende verden dette er.

Rollebesetningen i Final Fantasy IX

Krig, kjærlighet og eksistensialisme
På mange måter står Final Fantasy IX i veiskillet mellom to epoker i Final Fantasy-seriens historie. Det er på ene siden spillet som fulgte opp de kritikerroste forgjengerne Final Fantasy VII og Final Fantasy VIII, og ble utviklet parallellt med sistnevnte. På den andre siden er Final Fantasy IX et spill som står i forbindelse med de to neste spillene i serien, idet Final Fantasy IX, X og XI ble annonsert samme dag. Disse tre spillene skulle representere tre forskjellige opplevelser: Final Fantasy X skulle tilby den videreutviklede nestegenerasjonsopplevelsen, Final Fantasy XI skulle tilby onlineopplevelsen mens Final Fantasy IX skulle søke tilbake til seriens røtter og gi en klassisk og tradisjonell Final Fantasy-opplevelse. Resultatet er et Final Fantasy-spill som henter det beste fra serien, noe som også merkes på spillets historie.

På det tåkelagte Mist-kontinentet på den lettere steampunk-inspirerte planeten Gaia planlegger dronningen av Alexandria å ekspandere sin makt og sitt territorium til de naboliggende statene. Hennes datter, prinsesse Garnet, har imidlertid sett seg lei på morens merkelige oppførsel den siste tiden, og bestemmer seg for å rømme hjemmefra når en omreisende teatertrupp besøker slottet på sekstenårsdagen hennes. Her støter hun på Zidane, en skjørtejeger og skøyeraktig kar, og Garnet ber Zidane bortføre henne i teatertruppens luftskip. Ettersom Zidanes trupp egentlig er en røverbande som har tatt på seg oppdrag om å bortføre Garnet, lar Zidane seg ikke be to ganger av prinsessen. Dermed oppstår det tumulter idet røverne forsøker å bortføre prinsessen samtidig som skuespillet (som fungerer som skankeskjul og distraksjon) skal gå sin normale gang. Zidane ender opp med å forlate Alexandria i selskap med Garnet, hennes innbitte forsvarer og militær-kaptein Steiner og en liten Black Mage kalt Vivi. Men luftskipet kræsjer, og e kvartetten må ta seg frem til målet til fots. Underveis finner de den lille landsbyen Dali, som til Garnet og Vivis forskrekkelse produserer endeløse rekker med golem-lignende Black Mages for Alexandrias dronning. Zidane, hvis hjertelag ikke er noe å si på, bestemmer seg for å grave til bunns i det de har oppdaget. Dette kaster dem ut på et eventyr som skal avsløre bakgrunnen for den eskalerende konflikten på kontinetet og fortiden til både Zidane, Vivi og Garnet.

Langt på vei inneholder historien i Final Fantasy IX det man har lært å forvente av et Final Fantasy-spill. En altomveltende konflikt. Plott-tvister underveis. Den innledende historien er bare toppen av isfjellet. Magiske krystaller har en sentral del i historien (for første gang siden Final Fantasy V, forøvrig), En slemming som ikke har stort større ambisjoner enn å se verden brenne. Alle elementene og flere til er til stede. Likevel klarer Final Fantasy IX på mirakuløst vis å bli for klisjéfylt eller forutsigbart. Noe av oppskriften er kanskje at spillet, i motsetning til sin middelmådige forgjenger, ikke tar seg selv for seriøst. Latter skifter over til spenning og tårer i en håndvending. Karakterene er levende, personlige og mulige å relatere seg til. Dette gjelder også antagonisten, som til tross for negative tilbakemeldinger er en troverdig skurk (når man lærer karakterens personlighet, bakgrunn og motiv å kjenne). I tillegg er spillets gjennomgående tematikk om kjærlighet, eksistensialisme og predestinasjon velbalansert og engasjerende. Det er ingen tvil om at historien i Final Fantasy IX byr på en forfriskende opplevelse, selv elleve år etter spillets lansering.

Final Fantasy-arketypen Black Mages, her representert gjennom hovedpersonen Vivi, spiller en sentral rolle i spillets historie.

Kamper og egenskaper
Som så å si alle sine forgjengere er Final Fantasy IX et turbasert rollespill, hvor man benytter seg av Active Time Battle-systemet implementert i serien siden Final Fantasy IV. Her fylles det opp en måler ved siden av karakterens helsespesifikasjoner, som indikerer hvor lenge det er igjen til karakterens neste handlingsrunde. De forskjellige karakterene har forhåndsdefinere yrker/klasser, som gir dem forskjellige egenskaper. Etter det mislykkede forsøket på å skape et nytt og spennende kampsystem i Final Fantasy VIII, går Final Fantasy IX tilbake til det kjente og vante, med noen små endringer. Den første store endringen er Trance, en slags videreføring av Limit Break fra Final Fantasy VII, hvor en måler hos hver karakter gradvis fylles opp i kampens hete. Idet karakteren entrer Trance-modus forvandles karakteren utseendemessig, vedkommende blir sterkere og angrepene forandres. Trance beholdes selv om karakteren skulle falle i løpet av kampen (men opphører så snart kampen er over), og man skal ikke ha rik fantasi for å skjønne at Trance fort kan snu tendensene i kampen. Den andre store endringen er Abilities, som langt på vei minner om hvordan man lærte magi i Final Fantasy VI. Man utstyrer karakteren med diverse redskaper, som igjen lærer dem forskjellige evner etter å ha oppnådd et visst antall evnepoeng. Resultatet er et kampsystem som fungerer så optimalt som Active Time Battle egentlig kan fungere. Den moderne spiller kan kanskje finne systemet for utdatert, mens retrospilleren kan egentlig ikke forlange stort mer.

Den øvrige spillmekanikken fungerer stort sett bra. Perspektivet er delvis overfra, tilsvarende Final Fantasy VII, og man beveger seg på/over fryste bakgrunner. Den store nyheten er hvordan !- og ?-symboler kan poppe opp der hvor interaktiv handling er mulig, noe som gjør det lettere å finne hemmeligheter og overraskelser i områder hvor kameravinkelen ikke alltid er den mest gunstige. Kameravinkelen kan imidlertid ødelegge mye for ens orienteringsevne, og mang en enkel løsning på problemet har blitt unødvendig tungvindte på grunn av kameravinkelen. Et annet problem i spillet er hvor langt det til tider kan være mellom lagringspunktene. Final Fantasy IX er dermed ikke spillet man setter seg ned med for korte tidsrom av gangen, ei heller dersom man har en tendens til å dø lett og ofte i slike spill.

En klassisk Final Fantasy-kamp.

Fra barokktoner til ELP
Også på det audiovisuelle plan er Final Fantasy IX som imponerer for sin tid. Etter de svært realistisk proposjonerte karakterene i Final Fantasy VIII bestemte Square seg for å gi neste spill en litt mer leken tone, også på det grafiske plan. Dermed har de fleste karakterene i spillet en chibi-lignende utforming, hvor f.eks. hodene er overdimensjonerte sammenlignet med resten av kroppen. Også dette er med på å gi spillet et nostalgisk preg, og tankene går fort tilbake til 8- og 16-bitspillene i spillserien. Det grafiske utseende gir spillet samtidig også en lystig tone, uten at det betyr at det ikke er plass for alvor og dramatikk. Filmsekvensene er ekstremt imponerende, og tyner virkelig PS1-maskinene for hva den er verdt med filmsekvenser nesten oppe i PS2-kvalitet.

Final Fantasy IX er også det siste spillet i serien hvor serieveteran Nobuo Uematsu er den eneste mannen bak spillmusikken, og også her bringes det beste av det beste frem. Musikken har jevnt over et middelalderisk preg, med bruk av instrumenter som harpsikord og utradisjonell skalabruk. Samtidig viser Uematsu at han behersker en sjangerbredde uten like, og kan like gjerne ty til moderne rytmer av ekte Emerson, Lake & Palmer-kvalitet eller flamenco. Tendensen fra forgjengeren hvor ett musikalsk tema går igjennom hele spillet i forskjellige varianter er videreført, samtidig som at leitmotif-bruken fra tidligere spill også gjør sitt tilbaketog. Final Fantasy IX-musikken viser at Uematsu er en essensiell del av det som gjør seriens spill til de stemningsfulle opplevelsene de er.

Luftskip har alltid hatt en sentral rolle i Final Fantasy-spill. Final Fantasy IX er intet unntak.

Utsøkt serieoppsummering
Man kan stille seg spørsmålet om Final Fantasy IX i sin tid gjorde så mye nytt for sjangeren og serien. Det gjør spillet kanskje ikke, men med tanke på at spillet først og fremst skal tjene som en oppsummering, hyllest og en tilbake-til-røttene-opplevelse betyr dette heller lite. For Final Fantasy IX innfrir sin visjon, og ender med dette opp som en særdeles underholdende opplevelse. Spillet balanserer vakkert mellom det gamle og det nye, og tjener dermed godt som et spill både gamle og nye Final Fantasy-spillere kan plukke opp. Ikke rart at spillet er ett av seriens mest kritikerroste.

Score: 9/10