mandag, mars 26, 2012

Mass Effect 3

This is the way the world ends
Not with a bang but a whimper.
- T. S. Eliot -
Enden er omsider kommet. Science fiction-eposet som jeg i fjor kalte det største eventyret innenfor sin sjanger det siste tiåret (med et hederlig unntak av Firefly, selvsagt), har nå kommet med sitt tredje og siste kapittel. I Mass Effect 3 skal det siste store slaget om jorda, menneskeheten og galaksen slik vi kjenner den stå. Om det er mest smell eller klynk kan man imidlertid diskutere.

Verdens undergang har endelig kommet i Mass Effect 3. Din jobb blir å stoppe den.

It's the end of the world as we know it
Året er 2186, knappe året etter begivenhetene i Mass Effect 2 og omtrentlig halvåret etter utvidelsespakken Arrival. Det har gått snart tre år siden kommandant Shepard for første gang møtte og overvant et medlem av Reaper-rasen, en gjeng med gigantiske mekaniske monstre som hvert 50.000 år vender tilbake til galaksen for å høste inn og utrydde samtlige medlemmer av avanserte raser. Til tross for Shepards utallige advarsler er både jorda og galaksen fullstendig uforberedt når en ny 50.000-årssyklus har kommet til ende, og Reaper-rasen angriper i uovervinnelige styrker. Jorden faller, og Shepard slipper såvidt unna. Som en galaktisk helt og en frontfigur som mang en gang har utmerket seg i galaksens øyne, får Shepard nå en tilsynelatende umulig oppgave: Å forene en svært splittet galakse under ett banner og drive tilbake Reaper-trusselen en gang for alle.

Galaksens undergang er ikkke akkurat noe småtteri å lage spill om, og strengt tatt er det vel ingen andre enn BioWare som er så kvalifiserte og skikkede til oppgaven. Endelig skal handlingen konkluderes i den svært gode galaktiske settingen som de tidligere har brukt to spill og diverse tegneserier (++) på å etablere. Alt ligger dermed godt til rette for å skape et solid engasjement blant spillere som har fulgt serien gjennom en årrekke, samtidig som at potensialet for å skuffe noen under de Reaper-gigantiske forventningene som stilles på forhånd er stort. Og i starten merker jeg en viss utilfredshet. Sammenlignet med den intense åpningen vi fikk servert i forgjengeren er åpningen i Mass Effect 3 skuffende platt og kjedelig, og preget av i overkant dårlig dialog («How bad is it?» «It's bad!» er det mest tydelige eksemplet). Jordas undergang har sjelden vært så skuffende å være vitne til. De neste timene går også uten at spillet markerer seg som en kandidat til Årets Spill, og virker til å kun spille på veien forgjengerne har banet. Nå vil enhver oppfølger av natur bygge videre på det forhenværende verket. Men mens en god oppfølger vil bygge sin egen identitet ut ifra å bruke forgjengerne som stødige fundament og grunnpillarer, har Mass Effect 3 altfor ofte en tendens til å bruke forgjengerne som hvileputer. Resultatet er at Mass Effect 3 i de første timene ofte, med noen få unntak, gir et signal av å mangle en egenidentitet.

Men så forandrer det hele seg, omtrentlig åtte-ti timer uti spillet. Dialogene blir hakket bedre. Historiene blir mer engasjerende. Om ikke invasjonen av jorden imponerer, kan jeg garantere at andre planeters fall for Reaper-rasen vil gi deg gåsehud, ikke minst når de mekaniske monstrene gir ifra seg sine fryktinngytende signallyder. Dessuten vil man merke mer og mer hvordan valgene man tok i de to første spillene får utslag for hendelsene i det tredje spillet (forutsatt at du har videreført lagringsfila di hele veien, selvsagt). Noen av valgene man så får servert i spillet er i tillegg svært tøffe, og om du velger å spille som galaksens største drittsekk kan jeg love deg at enkelte av scenariene vil gi deg en betraktelig bedre spillopplevelse enn om du spiller som galaksens edleste speidergutt. Spillet er stort, det er omfattende, det er engasjerende og det er til tider svært nær det perfekte. Det er nettopp derfor den allerede mye omtalte og forhatte avslutningen er så antiklimatisk og ødeleggende som den er. Jeg kan selvsagt ikke avsløre denne mer i detalj, men vil likevel våge å bruke resten av avsnittet på å si følgende (de som ikke vil vite noe om spillets slutt, hopper ned til neste overskrift): Når en spillserie legger opp til at spilleren skal ta sine egne valg og styre historiens utfall ut ifra en mengde faktorer, og bruke kanskje 70-80 timer på dem til sammen, er det ikke rart at man blir rasende når de femten siste minuttene tilsynelatende velger å kaste vrak på samtlige valg du har tatt i trilogiens gang og serverer deg tre nærmest identiske avslutninger, som alle er like utilfredsstillende. Bruken av deus ex machina er dessuten sett sterkt ned på i alle narrative tradisjoner, og her burde virkelig BioWare vite bedre (en ryddig og meget god oppsummering om hvorfor slutten har skapt slik furore kan du lese her).

For å oppsummere Mass Effect-seriens oppsummering: Begynnelsen = sucks. Midtpartiet = close to awesome. Avslutningen = sucketysucks.

Alltid tid til litt håndgemeng i Mass Effect 3

Grafisk og gameplay-messig perfeksjon
Det er utrolig å se hvilken utvikling Mass Effect-serien har gått igjennom. Om man idag ser tilbake på det første spillet i serien, som i sin tid var både grafisk og gameplay-messig imponerende, er det nesten gammeldags og stivt sammenlignet med hva Mass Effect 3 er. Mye av æren for dette skal riktignok Mass Effect 2 ha, og overgangen fra andre til tredje spill i serien er langt ifra like stort som den var mellom første og andre spill. Noen merkbare forskjeller er det derimot. Kampsystemet, som til enhver tid har vært orientert ut ifra et tredjepersons-actionperspektiv, har nå kommet så nær perfeksjon som BioWare kan få til. Dekningssystemet har blitt enda bedre, ikke minst når det gjelder å skifte fra dekning til dekning, og det nye knivbladet/bajonetten gjør at overgangen mellom håndgemeng og kruttrøyk flyter sømløst. Det rike utvalget av våpen og modifikasjonsmulighetene gjør også at treeren har hakket mer rollespillfølelse enn det forgjengeren kunne skimte med. Om man i tillegg spiller Mass Effect 3 på Xbox 360, anbefaler jeg å prøve spillets Kinect-funksjon, hvor man muntlig kan gi lagkameratene sine kommandoer istedenfor å fryse kampen og gå inn på en meny. Jeg har ikke prøvd sistnevnte selv, men dersom det faktisk fungerer er jeg villig til å tro at det er med på å gjøre Mass Effect 3 til det mest actionfylte RPG-spillet noensinne.

Grafisk sett har BioWare virkelig slått på stortromma, og det mest imponerende er kanskje at min egen PC klarte å kjøre Mass Effect 3 på full grafikk uten å slite, til tross for at den hadde store problemer med å gjøre dette med Mass Effect 2. Det kan for meg virke som at BioWare virkelig har lært seg å utnytte maskinvaren for fullt. La oss heller ikke glemme at Mass Effect 3 er grisepent å se på. Detaljnivået er høyt, og særlig person-animasjonene (enten vi snakker om mennesker, asari eller turian) har kommet et utrolig mye lengre stykke på vei siden seriens start. Den som ikke er på jakt etter noe annet enn et pent tredjepersons actionspill i sci-fisetting vil ikke bli skuffet.

Kampsystemet i Mass Effect-serien har aldri vært bedre

Lydbilde og relasjoner
Lydsporet i Mass Effect 3 gjør et langt større inntrykk på meg enn det de to første spillene gjorde. Jeg legger mer merke til bakgrunnsmusikken underveis, samtidig som at den aldri føles påtrengende eller i veien. Noe er gjenbruk av gamle tema, men det er også mye nytt og bra man får servert. Enda mer imponerende er imidlertid lydene og stemmene i spillet. Den fryktinngytende lyden man hører fra en Reaper har jeg allerede nevnt, men også andre vesener som banshee kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på deg med sine grøssende hyl. Slagmarken i Mass Effect har aldri lått bedre enn nå. Også stemmeskuespillet skal i stor grad ha ros, selv om jeg må helt ærlig innrømme at den mannlige versjonen av Shepard ikke overbeviser stort. Men det har han til gjengjeld aldri gjort; der er arbeid Jennifer Hale legger til grunn for den kvinnelige versjonen av Shepard langt mer overbevisende og engasjerende.

Det som bærer mye av spillet er likevel ikke stemmeskuespillet, men figurene som stemmene gir liv til. Gjennom tre spill har man fulgt mange av de samme personene, og de har fulgt med deg gjennom tykt og tynt. Dermed sier det seg selv at båndet mellom hovedrolleinnehaverne blir ganske sterkt når tredje spillet går mot slutten. Jeg savner imidlertid flere sterke og interessante nye skikkelser, for det er tydelig at de med mest karisma og personlighet er dem vi har fulgt over lengre tid. Et annet savn, som er av noe mindre grad, er den underliggende humoren man ofte fant i forgjengeren. Nå skal det selvsagt sies at å inkorporere humor i et spill hvor intergalaktisk krig er tema blir selvsagt vanskelig, men også i slike situasjoner (eller kanskje nettopp i slike situasjoner) behøver folk å le. Heldigvis får vi som spillere mangt å le og smile av etterhvert som man kommer et stykke ut i spillet, men jeg synes likevel det tar for lang tid.

Det nye omnitool-knivbladet kommer godt med i kampsituasjoner

En så godt som verdig avslutning
Så, det store spørsmålet: Er Mass Effect 3 en verdig avslutning på serien? Følelsene jeg sitter igjen med etter spillets gang er svært varierte, ikke minst på grunn av slutten, men jeg vil likevel tørre å svare «Ja, under tvil.» For selv uten slutten er Mass Effect 3 et veldig kvalitativt variabelt spill, som bruker lang tid før det overbeviser. Endringene er heller ikke like positivt overraskende som det de i sin tid var da Mass Effect 2 ble lansert. Samtidig har BioWare et bunnsolid univers (for ikke å si galakse) å bygge på, og å se denne settingen i full oppløsning på grunn av en intergalaktisk krig er rett og slett imponerende. Man får definitivt lyst til å ta opp våpenet og forsvare den galaksen og dets innbyggere man har lært seg å kjenne gjennom tre spill, og stort mer enn det har man vel egentlig ikke behov for.

Så får vi bare håpe at BioWare tar all nerd-rage til etteretning og lanserer en alternativ avslutning. Det vil absolutt ikke være en ideell situasjon, men bedre enn hva vi har fått servert så langt.

Og for den som måtte lure: Totalt havner Mass Effect 3 midt imellom de to forrige spillene i min vurderingsbok.

Score: 8/10

Spillet er testet til PC, inkludert DLC-pakken From Ashes. Kun enspillerdelen er testet.

5 kommentarer:

Andreas Nordbø Jørgensen sa...

Enig med det du skriver om musikken. Om eg skal tilføye noko så tykjer eg det er veldig merkelig at musikken forandrer seg på sekundet når alle fiendane er skotne. Veldig stemningskill.

Ammunisjon: Det er over alt. I ME2 var ikkje ammunisjonen over alt, som tvinga ein til å bruke forskjellige våpen, fordi ein brukte opp thermal clips. Veldig kjekt at ein bestemmer våpen heilt sjølv ut frå vekt og slik, that I like ;-)

Kinect. At du kan gi talekommandoer er ein fancy funksjon. Ikkje så veldig nyttig, fordi ein blir monsterteit når ein sittern og snakker til eit spill, og det blir litt mykje midt oppi kampane å hugse navna på lagkameratane.

Ooh, det er 16 forskjellige endinger. Visstnok. Eg kunne ikkje sjå noko forskjell. Håper det kjem ny slutt som DLC.

Unknown sa...

Jah. Ser egentlig ut som om vi er enige i det aller meste. Ryddig og fin anmeldelse der min ble litt mer rotete og manisk, i alle fall føltes det slik.

Ingar T. Hauge sa...

Andreas: Jeg har så langt bare talt seks-sju, men ingen forskjell å spore uansett. Internett sier ikke så mye annerledes heller.

Christer: Jeg tror absolutt at vi er enige. Men vi stiller nok litt forskjellige krav, og er nok litt strengere på forskjellige ting.

Erlend sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Erlend sa...

Det fine med slutten, er at jeg ikke trenger å være så lei meg for at begge karakterene jeg har spilt gjennom både ME1 & 2 med forsvant forrige gang PC'en kræsja. :P