Shadow of the Colossus

For et par uker siden kommenterte jeg hvor vanskelig det kan være å anmelde en HD-relansering av et gammelt spill. Dette er nok noe som vil være en aktuell problemstilling så lenge det lages HD-relanseringer, og er absolutt en like aktuell problemstilling når jeg nå har sett på andre og siste del av Team Icos HD-pakke. Samtidig er jeg svært opptatt av at alle medieprodukt først og fremst må betraktes ut ifra deres originale opphavsperiode, et faktum som ikke forsvinner med at spillet gjenutgis i HD. Og å betrakte Team Icos andre spill ut ifra dette perspektivet er slettes ikke vanskelig: Shadow of the Colossus skiller seg nemlig markant ut fra det meste i sin fortid, samtid og fremtid.

Les også: Ico

Et spørsmål om liv og død

Gjennom et mørkt, tungt og ubebodd landskap rir en ung, navnløs mann (som ifølge den japanske versjonen av spillet har navnet Wander) på sin trofaste ganger, med en hvit bylt foran seg. Til sist kommer Wander fram til sitt mål: Et enormt land omkranset av høye, uoverkommelige fjell, hvor en opphøyet gangvei leder ham til tempelet som ligger midt i dette øde dal-landet. Det er når Wander er vel fremme i tempelet at vi ser at bylten han har båret på hele den lange veien er ei livløs, ung og vakker kvinne. I tempelet hører Wander stemmen til guden Dermon, og målet for Wanders ferd kommer for en dag: Han har hørt at i dette landet, som er tabu for hans folk, finnes det en mulighet for å bringe de døde tilbake til livet. Dermon svarer at oppgaven er langt ifra enkel, men det finnes en mulighet: Wander må reise på kryss og tvers i landet og beseire de seksten kolossene som vandrer og dominerer landskapet. Først da kan Wander oppnå målet han ønsker...

I likhet med spillets åndelige forgjenger, Ico, kan både stilen og fortellerteknikken i Shadow of the Colossus oppsummeres som minimalistisk. Man gir ikke fra seg mer av historien enn nødvendig, og det meste av spillets gang går med uten at man får servert noe særlig mer av historien enn innledningen som er beskrevet overfor. Likevel trenger man ikke mer. Team Ico har på mesterlig vis skapt akkurat det lille engasjementet som trengs i begynnelsen for å holde spilleren gående, ettersom man vet at ens fremgang til slutt vil krones med en eller annen form for belønning. Åpningen og narrativen i Shadow of the Colossus er nok ikke perfekt, men det er ikke langt unna.

Minimalistisk og kolossalt

Som nevnt får Wander i oppdrag å beseire seksten kolosser. De fleste kolossene er, som navnet tilsier, kolossale i sin fremtoning. Ingen av dem er heller like (skjønt koloss nr 11 og 14 er nok mer beslektet med hverandre enn de andre), noe som gjør at hver koloss er unik og må håndteres på sin unike måte. Dette er med andre ord essensen i spillet: Man rir rundt i et øde land på leting etter den neste kolossen (sverdet ditt kan gi deg et pekepinn på hvor du skal, så du er aldri fullstendig i villrede), møter kolossen og skal felle denne. Hvordan feller man så en koloss som gjerne er førti ganger større enn en selv? Man klatrer på dem, selvsagt. Ved å benytte seg av omgivelsene og kolossenes kropp skal man klatre, klamre seg fast og således komme frem til kolossenes vitale punkt, som man så skal hakke løs på.

Hva skal man sammenligne Shadow of the Colossus med? I etterkant kan spill som God of War III eller Pandora's Tower være gode analogier, men faktum er at ingen av disse kommer i nærheten av essensen i Shadow of the Colossus, først og fremst fordi de nevnte spillene også fokuserer på andre ting enn kolossale bosser i sitt spill. Med unntak av noen firfisler og hauker er disse kolossene den eneste livsformen man møter i det tomme landskapet. Kontrasten til den ellers minimalistiske fremstillingen av landet blir derfor....ja, kolossal. Når man først møter en koloss, spares det ikke på noe. Her er det action, pompøs og fengende musikk og ikke minst frustrasjon involvert i bildet når man mister grepet på nakkeskinnet til kolossen eller ikke forstår hvordan man skal få tak i skinnet in the first place. I et minimalistisk landskap framstår kolossene som abnorme anomalier, noe som ikke hører hjemme i landskapet. Da er det bare en ting å gjøre: Felle dem! Shadow of the Colossus har bare dette ene formål, men gjør det til gjengjeld på så mesterlig vis at det føles både unikt og spennende. Bosskamper i andre spill kommer liksom ikke i nærheten (med mulig unntak av Volvagia, selvsagt)...

Estetisk

Landskapet i spillet er som sagt øde, men ikke goldt. Det er stort og variert, og inneholder både grønne sletter, mørke daler, ruiner, enorme kløfter og mørke skoger. Det er et fascinerende landskap å ri igjennom, og utforskertrangen bobler i blodet mitt til tross for at det ikke er en sjel å se. Samtidig har alt en veldig jordfarget nyanse, enten det er Wander selv, landskapet eller kolossene. Det er ikke like fremtonende og tydelig som i Deus Ex-spillene, men er likevel tilstede. Den grafiske stilarten gir absolutt assosiasjoner til forgjengeren Ico, men er samtidig både skarpere og annerledes i sin fremtoning. Grafikken har selvsagt fått en fin oppussing i HD-relanseringen, uten at det har gått noe særlig ut over den grafiske stilarten. Men 3D-effekten i spillet føles ikke like god som hva den var i Ico.

Ett område der Ico var ekstremt minimalistisk var på den musikalske fronten. I Shadow of the Colossus er det ingen toner å høre når man rir rundt i det tomme landskapet. Når man begynner sin kamp mot en koloss, begynner imidlertid majestetiske toner å strømme ut gjennom høytalerne, noe som er med på å bygge opp den enorme kontrasten kolossene spiller sammenlignet med resten av spillet. Det er snakk om utsøkte komposisjoner, og komponisten Kow Otani skal ha ros for en fabelaktig jobb.

Et område som fort kan skremme bort mange spillere fra Shadow of the Colossus er kontrollsystemet, som nok er den delen av spillet som bærer mest preg av å være fra 2005. Det er likevel sjelden snakk om kritiske blundere som blir gjort som følge av dette, og så snart man får endret på kamerakontrollen er spillet slettes ikke så verst å kontrollere. Særlig stilig synes jeg kontrollene for å manøvrere hesten Agro er: Fremfor å til enhver tid måtte styre joysticken i den retningen man skal, gir man bare Agro noen enkle korrektiv med tømmene og bena. Jeg er ingen rytter selv, men ser for meg at dette må være omtrent så realistisk man kan få riding i spill...

Mesterlig

Det er lett å bli overengasjert når man snakker om Shadow of the Colossus. Det er heller ikke så rart. Spillet ligner nemlig ikke på noe annet, og å beskrive spillet krever at man må ta dette inn over seg. Man kan selvsagt sammenligne det med Zelda-spillene eller noen av de store bosskampene i JRPG-spill, men det er likevel ikke dekkende. Shadow of the Colossus viser med sin minimalistiske stil med kolossene som kontraster at man kan lage et spill som bare handler om én eneste enkeltting, og mestre dette til det ytterste. Shadow of the Colossus er et stykke obligatorisk stykke spillhistorie man ikke kommer utenom, og viser oss at spill kan være så mye mer enn hva vi vanligvis er vant til, forutsatt at vi er villige til å tenke utenfor boksen.

Score: 10/10