lørdag, desember 29, 2012

Dishonored


Snikespillene har i de senere årene befunnet seg i en form for semi-dvale, selv om serier som Assassin's Creed har forsøkt å innbille oss spillere om det motsatte (selv om man spiller som en snikmorder i disse spillene, er det overraskende lite sniking i dem). I fjor fikk vi som liker den slags en aldri så liten blast from the past med cyberpunk-perlen Deus Ex: Human Revolution, men først i høst entret man det som virkelig kunne kalles for snikmorder-høsten. Særlig tre spill har stått som galleonsfigurer for snikmorder-høsten: Hitman: Absolution, Assassin's Creed III og Dishonored.
   
Dishonored har det vært knyttet stor spenning til i lengre tid, og ikke uten grunn. Utviklerteamet har bestått av navn som Harvey Smith, Ricardo Bare, Viktor Antonov og Sebastien Mitton. I og for seg kanskje ukjente navn, men går man i dybden merker man at dette er navn det er verdt å knytte store forhåpninger til. Smith og Bare var sentrale i utviklingen av de to første Deus Ex-spillene, bulgarske Antonov ledet designertemaet bak City 17 i legendariske Half-Life 2, mens Mitton var en sentral skikkelse bak Bioshock 2. Når slike brilliante hoder rotter seg sammen og gir ut et spill under Bethesdas navn, er det gode grunner til å være oppmerksom.

På hevntokt i Dunwall
Dishonored tar oss med til Dunwall, en særdeles skitten steampunk-by med elementer fra London anno 1600-1900, Rapture, Thief-spillene og City 17. Dunwall er pestrammet, en pest som bare understreker de store sosiale og klassemessige forskjellene i byen. Her ankommer du via båt i rollen som Corvo, keiserinnens sjefsspion, etter å ha vært utenbys på nok et oppdrag. Idet Corvo ankommer blir han vitne til snikmordet på keiserinnen og bortførelsen av datteren Emily, og Corvo blir gjennom det samme komplottet skylden for begge handlingene. Etter seks måneder i buret står henrettelsen av Corvo for tur, men ved hjelp av en gruppe allierte får Corvo muligheten til å snike seg ut i frihet. Hans nye allierte hyrer Corvo, og ved hjelp av sine spion- og snikmorderegenskaper skal Corvo komme til bunns i komplottet og ramme dets nøkkelpersoner med rettferdighet. Da passer det godt av Corvo omtrent samtidig blir oppsøkt av den okkulte skikkelsen The Outsider, som skjenker Corvo en rekke mystiske egenskaper som gjør ham til noe mer enn bare en spion og snikmorder.

Med dine nye egenskaper og oppgaver vil du oppsøke dine mål i Dunwalls skitne bylandskap, men Dishonored er faktisk et snike-/snikmorderspill man kan spille igjennom uten å ta livet av en eneste person, inkludert målene dine (et punkt Deus Ex-spillene aldri har klart å oppfylle 100%). Å finne de alternative metodene for å eliminere målene dine tar ofte lengre tid og krever ofte mer arbeid, men det er likevel fullt mulig, og for mange (meg selv inkludert) vil dette oppfattes som den 'ordentlige' måten å spille Dishonored på.

Historien i Dishonored skildrer et Dunwall som er gjennomsyret av skitt, og da ikke bare i det ytre. Her er korrupsjon, undertrykkelse, misogyni, maktkamp, konspirasjoner og annet snusk hverdagslig, og keiserdatteren Emily er den eneste som står frem som et lys i hverdagen. I rollen som Corvo bestemmer du hvorvidt du skal trekke byen lengre ned i søla ved å ta livet av enhver motstand, eller velge en mer human fremgangsmåte (i den grad man kan kalle det å snauklippe to av målene sine, skjære ut tungene deres og kaste dem ned i deres egne kullgruver for humant). Situasjonen i Dunwall og avslutningen bestemmes av dine valg. Likevel føler jeg aldri at den moralske refleksjonen eller tematikken stikker særlig dypt, et punkt hvor Dishonored kommer veldig til kort sammenlignet med Deus Ex: Human Revolution. Gråsonene i spillet føles fraværende, og ofte er det bare snakk om å velge mellom to onder, hvorav den ikke-dødlige varianten blir fremstilt som det minste. Her blir man ikke sittende og gruble over et komplisert politisk landskap; her må man bare velge den ene eller den andre fremgangsmetoden i en by som er gjennomsyret av elendighet og pessimisme. Tar man også med i betraktning at historien er forholdsvis forutsigbar og etterlater en del uløste tråder (blant annet med tanke på den sanne naturen til The Outsider), blir Dishonored et spill med forbedringspotensiale. Ikke minst burde relasjonen mellom Emily og Corvo fått mye større spillerom.

Et stort utvalg av muligheter
Men som tilfellet ofte er med slike spill, vil Dishonored av mange bli spilt uavhengig av historie og moralsk refleksjon, men først og fremst på grunn av spillmekanikken. Og her er det mye lekkert og lekent å hente. Corvos spionegenskaper strekker seg utover det en vanlig spion og snikmorder er i stand til å prestere, mye takket være evnene det tekniske utstyret han har fått av sine allierte og de mystiske egenskapene skjenket av The Outsider. Førstnevnte inkluderer blant annet en maske med muligheter for å zoome inn på omgivelsene og et knippe hendige våpen av dødelig og ikke-dødelig art. Det spektakulære er likevel Outsider-egenskapene. Takket være disse kan Corvo gjennom spillets gang blant annet lære seg hurtig teleportering over store avstander, stoppe tiden, pulverisere eliminerte mål for å skjule alle spor, se gjennom vegger og besette dyr eller mennesker for å komme til på steder som ellers ville vært utilgjengelige. Man har også muligheten til å påkalle pestrottene som preger bylandskapet i Dunwall, og en slik horde med rabiate gnagere kan på groteskt vis fortære både levende og døde på under minuttet. Hvilke egenskaper man velger å prioritere og utvikle er opp til en selv, ettersom disse må kjøpes eller oppgraderes ved hjelp av mystiske runer man finner rundt omkring i Dunwall. Naturlig nok vil visse spillestiler kreve visse egenskaper.

Mye av gleden i Dishonored ligger i å gjennomføre sin egen spillestil. Uansett om du velger en rambo-tilnærming eller forsøker å være le ninja extraordinaire, er det svært mange måter å tilnærme seg de forskjellige oppgavene på. Med det store utvalget egenskaper og våpen er det bare ens egen kreativitet og oppmerksomhet som setter grenser for hvordan en vil gå frem. Personlig fant jeg størst glede i Dishonored ved å spille en ikke-voldelig-uten-å-bli-sett-løsning, og selv her var det mer enn bare én vei som førte til Rom. Likevel er det flere svakheter ved en slik spillestil. Man kan blant annet ikke hoppe på vakter og andre mål uten at det tar livet av dem, antallet bedøvelsespiler man har med seg kan ikke oppgraderes (mens koggeret for vanlige piler kan oppgraderes), og det er skuffende hvor usynlig man blir for vaktene bare man går på huk. I nedhuket posisjon kan man fint se over murer og kasser uten at vaktene oppdager en, og å bevege seg i fullt dagslys bortover går også helt fint så lenge man bare befinner seg langt nok unna. Her savner man enda større utfordringer fra spillets side, skjønt det å komme gjennom hele spillet uten å bli sett eller å drepe noen er utfordrende nok i seg selv.

Lekkert design
Grafisk sett er Dishonored lekkert. Usedvanlig lekkert. Dunwalls skitne atmosfære har allerede blitt beskrevet mange ganger, og den delvis maleriske stilen i spillet er viktig for å bygge opp om nettopp denne følelsen. Designet er også med på å skape en glimrende atmosfære. Her får man et viktoriansk London kombinert med steampunk, med en dæsj av det kommende BioShock: Infinite og den mørke stemningen fra City 17. Resultatet er uforglemmelig by man gjerne vil se mer av jo mer man utforsker den. Dishonored låner mye fra gamle klassikere i samme sjanger, og da først og fremst Thief-spillene, men presterer samtidig til å gjøre Dunwall til noe eget. Det er med andre ord tjuvlåning vi kan leve godt med.

Stemmeskuespillet er også vel gjennomført, noe som blant annet kommer av at flere profesjonelle skuespillere er rekruttert til spillet, inkludert Susan Sarandon, Carrie Fisher og Chloë Grace Moretz. Helt optimalt er det likevel ikke til enhver tid. Blant annet skulle jeg sett at vaktene hadde flere varierte samtaler enn om whisky og gårsdagens hendelser. Valget om å la Corvo forbli en såkalt silent protagonist, til tross for at han noen ganger i spillet må velge mellom to alternativ, synes jeg heller ikke noe særlig om, men dette blir først og fremst en smakssak.

Solid debut
Med Dishonored gjør Arkane Studios noe altfor få spillselskap gjør i dag: Man satser hardt på en ny merkevare, klinker til med kreative element og lanserer et heidundrande produkt som lett bør overbevise de fleste spillere. Dishonored er absolutt et spill som tilfredsstiller, og byr anledningen seg er Dunwall absolutt en by det er verdt å besøke. Samtidig finnes det forbedringspotensiale, og helt personlig foretrekker jeg fremdeles cyberpunk-Detroit anno 2027. Men sistnevnte er, som så mye annet, en smakssak...

Score: 8/10

Ingen kommentarer: