Deus Ex: The Fall

Jeg pleier ikke å legge skjul på at Deus Ex: Human Revolution fra 2011 kanskje var en av mine mest minneverdige spillopplevelser i den såkalte syvende konsollgenerasjonen. La gå at spillet hadde et lite stykke igjen til det første spillet i serien, og at det kanskje ikke ga en like glattpolert opplevelse som de mest hardbarka førstepersons-skytespill-spillerne gjerne kunne tenkt seg. Men samtidig var det noe med atmosfæren, den helhetlige settingen og ikke minst tematikken som virkelig engasjerte meg.

Med et slikt grunnlag var det nesten på nippet til at jeg vurderte å skaffe meg en Apple-enhet da utviklerne i Eidos annonserte et iOS-spill basert på nettopp Deus Ex: Human Revolution. Heldigvis ble det bare med tanken, og med tid og stunder fant også Eidos (og Square Enix, som eier Eidos) ut at det var på tide å bringe opplevelsen ut til det gjengse publikum, også de uten Apple-enheter. Resultatet ble at Deus Ex: The Fall ble gjort tilgjengelig til PC (og Android-enheter) tidlig i år. Spørsmålet er imidlertid om konverteringen er vellykket eller ei, og hvor mye det har å si for spillopplevelsen.

En avhoppers historie

Vi befinner oss fortsatt i år 2027, i en fremtid hvor biomekaniske implantat er blitt en naturlig del av hverdagen, om enn ikke uten en hel rekke ulemper. Denne gangen følger vi ikke Adam Jensens historie, men beretningen om den tidligere britiske soldaten Ben Saxon (som også er hovedpersonen i boka Deus Ex: Icarus Effect). Saxon har etter sin militære karriere fått innpass i spesialoppdragsgruppen Tyrants, men Saxon finner etter hvert ut at Tyrants slettes ikke alltid har de edleste motiver i kikkerten. Saxon hopper av sammen med Anna Kelso, en avhopper fra det amerikanske etterretningsvesen. Nå må de ikke bare ligge i skjul for Tyrants og deres oppdragsgivere (en organisasjon av høyst konspiratorisk natur), men de må også sørge for tilgang på de livsnødvendige medisinene som forhindrer kroppen i å støte ut implantatene deres.

Historien har et potensiale for å engasjere, men ender dessverre opp i et uengasjerende virvar med mange løse og ubesvarte tråder. For de av oss som ikke har lest Icarus Effect forblir forholdet og bakgrunnene mellom Ben og Anna en aldri så liten gåte – hvem er de, hvor kommer de fra, hvorfor har de hoppet av sine respektive arbeidsgivere, hva har de med hverandre å gjøre, og hvorfor er de nå i skjul sammen i Panama City? Spesielt siste spørsmål er noe som aldri blir avklart i spillet, verken gjennom dialog eller ekstra tekstdokumenter man kan lese i en pausemeny, og dette skaper et hull i fortellingen jeg som spiller gjerne skulle vært foruten.

Langt, langt mer problematisk er det at fortellingen slutter omtrentlig før den har begynt. Deus Ex: The Fall er ikke lenger enn en skarve fem timer, før en får beskjeden «To Be Continued». Problemer er at jeg som spiller aldri har blitt informert om at dette bare er en del av en helhetlig fortelling. Dermed sitter jeg der, fem timer senere, og føler at Eidos og Square Enix ikke har holdt sin del av avtalen eller holdt noe skjult. Man kan få konspiratoriske tanker av mindre...

Fri fremgangsmetode?

Som i samtlige Deus Ex-titler handler det også i The Fall om å tilnærme seg oppdragene etter den fremgangsmetoden som passer best for deg. Liker du å snike? Finn en luftventil og kamufler deg. Liker du å kverke motstanderen bakfra med skarpe gjenstander? Ta frem det innebygde knivbladet ditt og slå deg løs. Liker du å hacke roboter slik at de vender seg mot sine egentlige herrer? Finn deg en sikkerhetsterminal og skru om på innstillingene. Liker du å leke Rambo? Skaff deg et våpen etter eget ønske og fyr av. Deus Ex har alltid handlet om frihet, og det får man også denne gangen. Det skal riktignok sies at denne friheten ofte føles begrenset, og at det slettes ikke alltid er tilfelle at man har noen reelle valg.

Et problem som illustrerer dette er kraften på våpnene. I et desperat forsøk på å komme meg ut av en gjenghule, trakk jeg fram en 10mm-pistol med lyddemper. Jeg sikter den inn mot bakhodet til et gjengmedlem, mindre enn to meter unna, og trykker på avtrekkeren. Under normale forhold skulle dette være nok til at den stakkars gangsteren falt livløs på bakken. I stedet overlever han herligheten, snur seg, oppdager meg og slår alarm. Etter alt jeg kan se er ikke gangsteren utstyrt med bioimplantat, og våpenet mitt skal være fullt funksjonelt etter alle forhold. Spørsmålet er da: hva i all verden er det som foregår? Som et resultat av dette blir det til at Ben sniker seg gjennom hele spilløkten. Ikke at dette gjør meg noe rent personlig, ettersom jeg alltid foretrekker en ikke-dødelig teknikk dersom jeg får muligheten til det i spill, men det at den reelle valgfriheten forsvinner er en tøff anklage mot et Deus Ex-spill, ikke minst fordi det første Deus Ex var blant titlene som frontet den valgfrie tilnærmingen i spillsammenheng.

Slett konvertering

Som nevnt innledningsvis ble Deus Ex: The Fall opprinnelig lansert til iOS, før det ble konvertert til Android og deretter PC. Å konvertere et spill mellom såpass forskjellige plattformer er uten tvil en tøff oppgave, men dersom du i likhet med meg plukker opp spillet til PC vil du bli vitne til et ufattelig slett håndverk.

Selv med alle innstillinger på maks ser dette spillet rett og slett grelt ut. Omgivelsene er platte og teksturløse, de aller fleste menneskene ser direkte grusomme og firkantede ut, og den generelle grafiske oppløsningen er så dårlig at den gir meg mer assosiasjoner til det første Deus Ex enn Human Revolution (og med elleve års mellomrom mellom de to sier ikke det rent lite). Dårlig grafikk irriterer imidlertid ikke like mye som det rent spillmekaniske. Vi snakker her om et spill opprinnelig tiltenkt enheter med touchfunksjonalitet, men ettersom de fleste PC-er ikke har dette må man benytte seg av mus i stedet. Problemet er at det slettes ikke er alltid spillet responderer på museklikkene dine (og nei, det er ingenting galt med datamusen jeg bruker). Når man så gjentatte ganger i løpet av spillets gang må direkte kjempe med datamusen for å få jobben unna, sier det seg selv at spillopplevelsen slettes ikke blir bedre av den grunn. En annen rest fra iOS-opprinnelsen er at samtlige våpen i spillet kan kjøpes mot in game-valuta. Lukter jeg mikrotransaksjoner?

Det rent tekniske er ille nok i seg selv, men lyddesignet i spillet er heller ikke mye å skryte av, og her kan man ikke skylde på spillets opprinnelige plattform. Musikken gir meg heldigvis tidvis assosiasjoner til det glitrende arbeidet til komponist Michael McCann i Human Revolution (ikke så rart, siden McCann også er komponist denne gangen), men står ikke frem som noe ekstraordinært. Stemmeskuespillet er på sin side fullstendig horribelt. Hovedpersonene høres ut som om de slettes ikke vil være en del av spillet (som om de alle indirekte forsøker å si «I never asked for this»), og statistene i Panama City høres rett og slett bare grusomme ut med sine elendige kunstige dialekter og totale mangel på skuespillerprestasjoner.

Best uten datamus

Da jeg satte meg ned med Deus Ex: The Fall, håpet jeg på å gjenkalle noe av den gode stemninegn fra Human Revolution. Og i noen små øyeblikk skimter jeg så vidt noe av dette. Utover disse små øyeblikkene ser jeg derimot bare et dårlig konvertert spill som slettes ikke leverer det man forventer. Dette skyldes dessverre ikke bare en dårlig fortalt historie eller et uengasjerende persongalleri. Her snakker vi om et spill som ikke bare er best uten datamus, men som også er best uten lyd. Ikke noe imponerende greier, med andre ord. Det er mulig opplevelsen blir bedre for de som velger en mer mobil plattform enn PC, men for PC-spillere er det vanskelig å anbefale dette, selv til hardbarka Deus Ex-fans.

Score: 4/10