Super Smash Bros. for Wii U

2014 var året hvor Nintendo virkelig skulle satse på de store merkevarene sine. Til Wii U fikk vi spill som Mario Kart 8 og Donkey Kong Country, mens 3DS-spillere fikk nye titler i kjente serier som Pokémon og Kirby. Det var derimot ett spill som Nintendo-spillere skulle få tilgang til, uavhengig av plattform: Super Smash Bros.

3DS-spillere fikk starte herligheten et stykke tidligere enn Wii U-spillere, og kunne bryne seg på slåssespillet allerede i september. Det var likevel tydelig at det håndholdte formatet begrenset konseptet, ikke minst fordi spillet gjør seg best i flerspillerformat. Men omsider kom november, og det var på tide å teste spillet slik det skal testes: Med venner i sofaen samlet rundt en TV som trykker febrilsk på knapper.

Kaos for åtte

Mange følte ved kjøp av 3DS-versjonen at den håndholdte utgaven først og fremst føltes som en oppvarming til Wii U-versjonen. Etter å ha tilbrakt en del timer med Wii U-versjonen, blir ikke dette inntrykket mindre. Grunnprinsippet er selvfølgelig det samme, men skalaen, gjennomføringen og presisjonsnivået er av en helt annen art.

Fortsatt har vi 49 spillbare figurer, og fortsatt handler det hele om å velge seg en Nintendo-figur for å banke livskiten ut av motstanderen. Den umiddelbare forskjellen man legger merke til, er at utvalget opplåste rollefigurer er større fra starten av i Wii U-versjonen enn 3DS-versjonen. Her er det tydelig at man ønsker å kaste spillerne ut i ilden fra første stund. Det er i og for seg moro nok det, men det skader ikke for oss å utforske litt og låse opp nye spillere heller. Uansett er utvalget av rollefigurer, baner, musikk og detaljer fortsatt i toppklasse, og det er som vanlig herlig å kunne bryne seg på denne potpurrien av Nintendo-historie fra de siste 30 årene (selv om noen av de spillbare figurene fortsatt føles litt overflødige – ja, jeg ser på deg, Dark Pit!).

Deretter legger man merke til at utvalget av baner er forskjellig fra 3DS-versjonen. Den håndholdte versjonen av spillet hadde et baneutvalg basert på Nintendos håndholdte titler, og kunne dermed skimte med baner inspirert av f.eks. The Legend of Zelda: Spirit Tracks. I Wii U-utgaven har man derimot satset på en mye større skala, i tillegg til at man også henter inn en del baner fra tidligere spill i serien. Også i Wii U-versjonen kan samtlige baner spilles i to modi: en normal utgave hvor kaoset får råde, og en Omega-utgave hvor det ikke kommer inn noe fra bakgrunnen inn i selve banen og forstyrrer kampen, og hvor hull og lignende midt i banen er borte. Noen av banene er knøttsmå, mens andre baner er ekstremt store – nesten så store at det blir vanskelig å se hva som foregår, selv i full HD på en 42-tommers TV. Utvalget er stort, men noe slår meg: ingen av banene har foreløpig klart å gi meg den helt store åååh-følelsen jeg hadde forventet. Misforstå meg rett: Banene er velutviklede og gjør jobben sin utmerket, men spørsmålet er om banene i seg selv er så minneverdige som en kunne håpet på.

Internett fungerer

At noen av banene i Wii U-utgaven er så store som de er kommer godt med, for Wii U-utgaven disker opp med en modus hvor man kan være hele åtte spillere til sammen. Som om en firespillermodus ikke var kaotisk nok i utgangspunktet, kan må nå legge til dobbelt så mange spillere – men kun lokalt og ikke over nett, vel å merke. Under en firespillerkamp er det fortsatt mulig å beholde en viss oversikt og vite hva man gjør, dersom man har trent seg litt opp gjennom årenes løp. I en åttespillerkamp kan man bare glemme dette. Med så mange spillere og så mye som skjer på en gang, skal det godt gjøres å ha en fullstendig oversikt. Og samtidig er det vanskelig å unngå at humøret løsner og stemningen stiger når man kaster seg ut i et slikt kaotisk hurlumhei. Åttespillerdelen er nok ikke den beste modusen for turneringsspilleren, men det er definitivt en ekstra bonus for morospilleren.

For turneringsspilleren kan det derimot være lukrativt å ta seg en tur i nett-delen av spillet, hvor man endelig kan bryne seg mot motstandere over hele verden i en internettmodus som faktisk fungerer. Der 3DS-versjonen slet med forsinkelser og trege kamper, flyter alle kampene sømløst i Wii U-utgaven (i det minste hver gang jeg har forsøkt meg). Også her er det to hovedmodi det går i: For Fun og For Glory. Den førstnevnte lar spillerne herje løs på hverandre på normale baner med alle hjelpemidler og gjenstander tillatt, mens den andre plasserer spillerne på Omega-versjonene av baner og uten hjelpemidler. I tillegg kan Wii U-versjonen skimte med noen former for turnerings- eller konkurransemodi over nett, men disse forblir så langt utestet.

Nok å finne på

Unike modi i Wii U-versjonen skortet det ikke på, selv om noen av dem må sies å være mer vellykkede enn andre. Smash Tour, en funksjon hvor man spiller en brettspillignende greie, blir fort kjedelig, selv med flere spillere på laget. Event Mode, hvor man må bryne seg på forskjellige enkeltoppdrag med gitte betingelser, er hakket mer moro, ikke minst fordi en del av oppdragene baserer seg på humor grunnfestet i spillfigurenes bakgrunnshistorier og lignende. I Special Orders kan du ta imot oppdrag fra Master Hand og Crazy Hand, spillets to bosser, og ved å satse litt ekstra kan du vinne desto bedre premier. Alt dette er med på å forlenge spillets levetid og gi deg ekstra trening.

Men heldigvis slipper man lenger å bryne seg på de klassiske delene alene. Nå kan man ta med seg en venn på Classic Mode, All Star Mode og lignende, noe som betyr at man kan samle trofeene for alle spillbare figurer dobbelt så fort. Dette øker også den sosiale faktoren rundt spillet, ettersom man får bryne seg på utfordringer sammen i stedet for kun å kjempe tilfeldige kamper mot hverandre.

Flust av kontrollmuligheter

Men alt dette svarer imidlertid ikke på det mest avgjørende spørsmålet: Hvordan er spillbarheten i Wii U-versjonen? Vel, sammenlignet med 3DS-versjonen er det i det minste et hav av muligheter.

Det mangler ikke på kontrollvalgmuligheter i Wii U-versjonen. Du kan velge mellom Wii U GamePad, Pro Controller, Wiimote, Wiimote med Nunchuck, Classic-kontrollen og Classic Controller Pro, for ikke å glemme at man kjøpe Gamcube-kontroller-adapter (hvis du finner en, vel å merke) som gir mulighet for å koble til hele fire GC-kontrollere til spillet. Og dersom du har en 3DS med Super Smash Bros. attåt, kan du koble den til Wii U-versjonen av spillet og bruke 3DS-en som håndkontroll. Uansett hva man måtte foretrekke, har man gått langt for å sørge for at det finnes kontrollsystemer for enhver smak. Visse endringer kan man også gjøre selv, så her bør man kunne ende opp med et oppsett som fungerer for nettopp deg, noe som selvsagt er alfa og omega for turneringsspillere av Super Smash.

Hva presisjonsnivået på spillet angår, er dette et langt steg opp fra det vi så i Super Smash Bros. Brawl til Wii. Wii-spillet føltes alltid en smule tregt og «sluggish», og hadde uforutsette og ukontrollerbare faktorer som at man plutselig kunne skli og snuble mens man løp over banen. For spillere som hadde vendt seg til Gamecube-utgaven, et spill som fortsatt spilles på konkurransenivå, var dette som et mareritt å regne. Dette har utviklerne tatt på alvor, og det er lett å se at Super Smash Bros. for Wii U fort kan bli en ny konkurransefavoritt. Mulighetene er store, tempoet er høyt, og presisjonsnivået er beundringsverdig.

Ny klassiker?

Super Smash Bros. for Wii U har kommet for å bli. Her er det mer enn nok å bryne seg på, enten du bare spiller lokalt hjemme i stua sammen med venner, terper på komboer og utfordringer alene en mørk vinterkveld, eller ønsker å bryne deg mot de beste av de beste over internett. Med høyt presisjonsnivå og et solid utvalg av kontrollmuligheter er dette et spill som kan og bør spilles i mange, mange år fremover.

Score: 9/10

PS: Super Smash Bros. for Wii U tar i bruk Amiibo-figurene, som er plastfigurer man kan kjøpe i butikk og deretter synkronisere med spillet ved hjelp av NFC-felt. Denne funksjonen har jeg imidlertid ikke fått testet.