Ori and the Blind Forest

Noen ganger lanseres det spill man rett og slett bare kan fortape seg i. Spill der lyd, bilde, spillmekanikk og historie smelter sammen til en herlig helhet som gjør at timene flyr, evnene testes og man sitter igjen med en deilig følelse.

Jeg har nylig gjennomført et slikt spill, og spillet heter Ori and the Blind Forest.

En oppveksthistorie

Ori and the Blind Forest kan best beskrives som et metroidvania-spill med et Ghibli-lignende særpreg som formidler en Child of Light-lignende stemning (mer om alt dette senere). Spillet er debuten til indie-utviklerne i Moon Studios, et studio angivelig formet av utviklere som tidligere har jobbet med store høybudsjettstitler. Det merkes at studioet kan det de holder på med, hvilket gjør Ori and the Blind Forest til en solid debut.

I den mystiske skogen Nibel råder The Spirit Tree over alt liv, men under en storm mister treet en av sine nyfødte ånder, Ori. Ori blir blåst bort i skogen og blir adoptert av Naru, en skapning som ligner en krysning av No-Face fra Spirited Away og Bigfoot. Naru og Ori utvikler et tett mor-og-barn-lignende forhold, men forholdet tar brått slutt idet The Spirit Tree blir angrepet av en mørk skygge og skogen begynner å dø. Overlatt til seg selv i skogen må Ori forene krefter med lysånden Sein og ta opp sin arv for å gjenopprette livet i skogen. Dette gjøres ved å gjenopprette skogens elementer: Vann, vind og varme.

Ori and the Blind Forest er langt på vei en historie om å forlate sitt hjem og tre ut i den store, skumle verden. Det er også en historie om kall og å leve opp til den oppgaven man er ment til. Slik sett har spillet en stemning og en historie som gir mange assosiasjoner til fjorårets perle Child of Light. Men først og fremst er det en historie om å beskytte det en er glad i og dem man bryr seg om. Spillet er fylt med mange triste historier, og det er imponerende hvor mye historie Moon Studios har klart å fylle spillet med når mengden med narrativ tekst er begrenset til et minimum. Det er en historie som griper, engasjerer og fortryller.

Harmonisk lyd og bilde

Det man straks legger merke til når man setter seg ned med Ori and the Blind Forest er estetikken. Og hva kan man si? Spillet er nydelig å se på og spille. Spillet har en malerisk grafisk stil som kan gi sterke assosiasjoner til en rekke Ghibli-filmer, noe studioet også medgir har vært en inspirasjon (vi finner for eksempel et område i spillet kalt Valley of the Wind, som er en direkte referanse til den første Ghibli-filmen). Den grafiske flyten er god, hvilket gjør spillet en levende opplevelse. Den er også temmelig fartsfylt, i motsetning til en del andre spill med et mer malerisk preg. Detaljnivået i Nibel-skogen er dessuten skyhøyt, og man blir stadig forbløffet over bakgrunnene og omgivelsene i spillet.

Den største stemningsformidleren er likevel ikke grafikken, men musikken. Det musikalske lydsporet bærer tydelig preg av å være inspirert av Journey, en annen legendarisk indie-perle med mye av den samme stemningsformidlingen (kanskje derfor ikke så rart at Austin Wintory, komponisten bak Journey-lydsporet, er kreditert i spillets rulletekst under Special Thanks To-seksjonen). Gareth Coker har gjort en formidabel jobb med å pakke et bredt spekter av følelser inn i spillets lydspor, og å spille Ori and the Blind Forest uten lyd blir som å frivillig amputere begge føttene før du løper maraton: man må spørre hvorfor du gjør deg selv så vondt. Her kommer fløyte, piano og strykere sammen i skjønn harmoni for å levere keltisk-inspirerte toner som til enhver tid setter den rette stemningen i spillet, og lydsporet er vel verdt noen ekstra kroner etter at du har tilbrakt dine 6-8 timer med spillet (lydsporet er også å finne på Spotify).

Et bunnsolid metroidvania

Spillmekanisk sett faller Ori and the Blind Forest inn under det som gjerne kalles for en metroidvania, altså et spill med tilsvarende element som det man finner i Metroid- og Castlevania-spillene. Man har et åpent landskap (gjerne todimensjonalt), og man kan bevege seg fritt innenfor spillandskapet. Imidlertid vil det være områder og hemmeligheter du ikke kan nå eller finne på nåværende tidspunkt, fordi du mangler en spesifikk evne eller et redskap. Det blir derfor om å gjøre å bevege seg dit man kan, utvide bevegelsesmønsteret sitt og deretter komme tilbake til nevnte områder for å forsere dem senere. Ori and the Blind Forest bringer ingen store nyheter inn i sjangeren, men satser heller på å perfeksjonere den. Med et detaljert landskap, flust av hemmeligheter, mange spennende evner som kan låses opp og et presist og solid kontrollsystem er de heller ikke langt unna denne perfeksjonen. Spillet bør i fremtiden alltid trekkes frem i sammenhenger hvor andre metroidvania-klassikere som Super Metroid og Castlevania: Symphony of the Night blir diskutert.

Noen nyheter finner man imidlertid, og den kanskje viktigste og beste er muligheten for å lagre omtrentlig når man vil. Ori har til enhver tid noen energikuler tilgjengelige, og så lenge minst én av disse er fulloppladet kan man skape et lagringspunkt. Dette kommer godt med, for man vil dø ofte i Ori and the Blind Forest. I pausemenyen kan man se eksakt hvor mange ganger man har dødd i løpet av spillets gang. På et tidspunkt bikket jeg 250, og etter det sluttet jeg å sjekke.

Nibel-skogen har blitt et dystert og mørkt sted, og selvfølgelig medfører det at skumle skapningen kryper ut av skjul og terroriserer skogen. Hvis man skal trekke frem et svakt punkt i spillet, må det kanskje bli akkurat her. Spillet leverer et levende kampsystem som ofte når et høyt tempo, og er i motsetning til spill som Child of Light et langt mer actionfylt eventyr. Imidlertid må det nevnes at fiendespekteret er noe tynt, og man kan nesten telle samtlige fiender i spillet på antall fingre. Noen variasjoner finner man selvsagt, men utvalget av monstre og skumle fiender kunne med fordel lett vært større for å skape enda større bredde og variasjon i spillet.

Årsbeste?

Det er ikke mye som svikter i Ori and the Blind Forest. Faktisk er spillet så gjennomført solid at det er lenge siden jeg har vært i stand til å fortape meg slik i et spill. Med Ori and the Blind Forest har både tid, stress og andre tanker som måtte prege hverdagen forduftet som dugg for solen, og man sitter etterpå igjen med en følelse av melankoli og lengsel få spill i dag er i stand til å formidle. Det er ingen tvil: per skrivende stund er Ori and the Blind Forest årets beste spill, og en opplevelse alle med en PC eller Xbox One bør få med seg.

Score: 10/10