Star Wars: Lost Stars

Forrige uke skrev jeg ned noen tanker om boka Star Wars: Aftermath, og forsøkte meg dermed på noe så sjelden som en bokanmeldelse. I min heller negative omtale av boka påpekte jeg at dette var en av to nye Star Wars-bøker jeg har lest den siste tiden, og at jeg ville komme tilbake til den andre boka ved en senere anledning.

Innledningsvis må en liten misforståelse avklares: Det er ikke slik at dette er de første Star Wars-bøkene som noen gang har blitt publisert. Faktisk finnes det et solid antall Star Wars-bøker. Det er imidlertid slik at alle Star Wars-bøker som er publisert før Disney kjøpte opp rettighetene til Star Wars i 2012, nå er å regne som ikke-kanoniske (disse blir kategorisert som såkalte Legends, og blir som en slags apokryfer å regne). Dette gjelder for øvrig også spill og tegneserier fra samme tidsrom. På grunnlag av dette gis det mulighet for en slags "fresh start" når man nå publiserer bøker, tegneserier og lignende basert på universet.

I fjor høst forsøkte man å gjøre et større nummer ut av lanseringen av boka Star Wars: Aftermath. Langt mindre oppmerksomhet fikk derimot tenåringsboka Star Wars: Lost Stars. I ettertid fremstår dette som noe paradoksalt, for det er ingen tvil om at Lost Stars er den bedre av de to.

Handlingen i Lost Stars begynner noen år før Star Wars Episode IV: A New Hope og rebellenes kamp mot den første Dødsstjernen, og går senere parallelt med den originale trilogien før det hele avsluttes med slaget om Jakku (ørkenplaneten vi stifter bekjentskap med i den nye Star Wars-filmen). Vi tas med til planeten Jelucan, som ligger i The Outer Rim og som akkurat har blitt innlemmet i Imperiet. Under den store feiringen av innlemmelse møter vi to barn fra hver sin del av det klassedelte samfunnet på Jelucan, Thane Kyrell og Ciena Ree. Selv om de kommer fra hver sin del av Jelucan, blir de raskt gode venner på grunnlag av sin felles drøm: å bli en del av Imperiets stjerneflåte. Det viser seg med tiden at motivasjonen deres for å verve seg er noe annerledes: Mens Cienas drøm er å fly for flyvningens skyld, drømmer bare Thane om å komme seg bort fra den mishandlende familien sin.

Det tar ikke lang tid før Thane og Ciena får drømmen sin oppfylt og blir vervet inn i en av Imperiets rekruttskoler, og herfra går veien videre til en liv som en del av Imperiets militærmaskineri. På ett tidspunkt får imidlertid en av våre hovedpersoner samvittighetskvaler. Resultatet blir at denne ene deserterer over til den andre siden av konflikten. Dermed ender de to barndomsvennene på hver sin side av den galakseomspennende konflikten.

Noen har karakterisert Lost Stars som en slags Star Wars-variant av Romeo og Julie. Til en viss grad stemmer karakteristikken, men samtidig er dette ingen grunn til å avfeie romanen. Forfatter Claudia Gray balanserer historien på mesterlig vis, og får frem den smerten og konflikten som hovedpersonene til enhver tid oppfatter som følger av de valgene de tar og situasjonen de står i.

Noe av det som gjør historien så god, er først og fremst hvordan den får frem tankemønsteret hos Ciena, Thane og de andre rekruttene som etter hvert ender opp som soldater og offiserer i Imperiet. I filmene får man fort inntrykk av at Imperiet kun består av onde, samvittighetsløse mannfolk med britisk aksent. Lost Stars viser oss at dette slettes ikke er tilfelle. Motivasjonene for å verve seg i flåten er mange, men den generelle tanken hos den enkelte av dem er at de står i det godes tjeneste. Takket være et omfattende propaganda-apparat er det helt naturlig for dem å tenke at Imperiet tilbyr orden og likhet for alle i galaksen, mens terroristene i Opprørsalliansen skaper kaos og instabilitet. Og når man tenker over det, er det å sprenge en hel romstasjon med flere millioner arbeidere og soldater om bord veldig lett å tolke som et grusomt terroristangrep (selv om romstasjonen har det lite flatterende navnet Dødsstjernen). Boka er ikke så veldig tykk, men makter fortsatt å få frem en del av de indre motivasjonene hos flere av dem vi møter, inkludert dem som etter hvert velger å skifte side.

Språket i boka er lett og ledig, uten noen store kunstneriske krumspring. Det er en lettlest bok, samtidig som den er underholdende. Gray har dessuten en veldig god forståelse for hvordan man bør skrive Star Wars-litteratur. Der Wendig i sin bok elsker å slenge om seg med nye navn og begreper uten noensinne å forklare eller beskrive dem nærmere, begrenser Gray seg betraktelig. Hun konsentrerer seg heller om å spille på litt kjent, litt mindre kjent og et par ukjente ting, før hun sørger for at sistnevnte får den beskrivelsen som trengs for at vi som lesere skal klare å skape oss et indre bilde av dem.

Dommen er derfor klar og tydelig: Det er ingen tvil om at Star Wars: Lost Stars er en leseverdig bok, enten man har lest mye eller lite Star Wars-litteratur tidligere. Gray viser en god forståelse av hva det vil si å skrive bøker innenfor serien, og jeg håper virkelig vi får se og lese mer av henne i fremtiden.

Dødsstjerner: 4/5

Det finnes også et par andre bøker i den nye Star Wars-kanon, deriblant Tarkin og A New Dawn. Får jeg lest dem, kommer jeg sikker tilbake med noen tanker om disse også.

This War of Mine

Krig er fæle greier. Det skjønner vi alle sammen. En behøver ikke se mange reportasjene fra krigssoner, lese historiske skildringer om fordums brutalitet eller høre beretninger fra flykninger før du skjønner at dette er noe du ikke unner din verste fiende. Samtidig er krig en kilde til mang en engasjerende historie. De absolutte ekstremiteter gir også grobunn for noen av de mest gripende skildringene og de dypeste personlige fortellingene. Derfor har også fiksjonen lenge beskjeftiget seg med krig.

Spillindustrien er intet unntak i denne forstand. Det finnes mange spill som plasserer deg på slagmarken. Noen spill gir deg rollen som general og taktiker, mens andre plasserer deg i rollen som soldat. Noen skildrer krigen fra sitt verst tenkelige perspektiv. Andre igjen svartmaler det ikke fullt så mye, men får fortsatt frem et poeng. Og noen igjen plasserer deg på slagmarken i rollen som en uslåelig supersoldat.

Få spill plasserer deg imidlertid i rollen som et offer for krigen som ikke får noen mulighet til å kjempe tilbake, men der kampen ganske enkelt går ut på å overleve herligheten. Og det er her This War of Mine kommer inn.

Utviklingshistorien for This War of Mine er nesten mer interessant enn spillet selv. Her har utviklerne i 11 Bit Studios lest gjennom tusenvis av sider med skildringer fra krigsoverlevende de siste 100 årene, og snakket med noen av de overlevende fra beleiringen av Sarajevo i 1992-1996 (den lengste i moderne krigshistorie). Formålet med det som må ha vært et særdeles nedbrytende og deprimerende grunnarbeid var ganske enkelt å lage et spill som skildrer krigens brutalitet fra dem som merker den mest: De sivile og uskyldige ofrene.

Vi kastes inn i en navnløs by som har blitt rammet av krig og beleiringer. Bombardement og snikskyttere gjør det farlig for de overlevende å ferdes ute på dagtid, så de beveger seg kun ut om natten i jakten på det de trenger for å overleve: mat, vann, medisiner og materialer. Vi følger en liten gruppe med overlevende som kjemper en slik desperat kamp for å overleve. Etter hvert som spillet går fremover får vi også høre mer om bakgrunnshistoriene deres, og det er ganske ordinære liv og skjebner som har blitt kastet inn i denne elendige situasjonen.

Til å begynne med er temperaturene heldigvis høye, så ruinene man har bosatt seg i blir heldigvis ikke for kalde. Men med tiden må man foreta flere grep for å holde varmen. Hull må tettes, rom isoleres og ovner bygges, og til alt dette trenger man materialer. Å skaffe materialer er imidlertid vanskelig når man konstant går rundt og er sulten, trett, syk eller overveldet av sorg. Statusen til de forskjellige beboerne endrer seg etter forholdene, og med den svært knappe tilgangen på ressurser er det en vanskelig kamp for å overleve.

På nattestid åpner det seg for muligheten til å snike seg bort til en bygning i nærheten og lete etter nødvendige ressurser. Man må imidlertid veie på risikoen. Noen steder er øde, noen er kun bebodd av stakkars sivile som ikke er i stand til å forsvare seg, og noen steder er allerede okkupert av andre mennesker som på ingen måter er interesserte i å dele ressurser med en inntrenger. Man må hele tiden veie hvor vidt belønningen er verdt risikoen. Har man varer man kan bytte bort eller våpen man kan vifte med vil det selvfølgelig telle i din favør, men det er ingen garanti for at du vil komme levende tilbake fra nattens tokt.

Spillet lagrer seg automatisk for hver dag du gjennomfører, men har tilnærmet ingen muligheter til å la deg lagre selv og laste opp nye filer når du gjør noe galt. Dette er selvfølgelig med på å understreke krigens brutalitet og realisme for deg som spiller, men representerer også et av spillets store ankepunkter.

For etter hvert som man spiller This War of Mine, blir man noe lei av den gjentakende tonen, den utilgivelige brutaliteten og den konstante mangelen på ressurser. Dette er som sagt intensjonelt og sørger for å bygge opp under innlevelsen, men som spiller kan man ikke annet enn å føle at det hele blir litt lite givende i lengden. En mister etter hvert iveren, gløden og i det hele tatt engasjementet som trengs for å holde det gående i lengden, og for en spiller som gjerne vil gjennomføre det han begynner på er det ikke akkurat motiverende.

This War of Mine er definitivt et viktig spill som fortjener å nevnes i diskusjoner hvor spillmediets potensial diskuteres, og det er absolutt verdt en titt for den som har mage for den slags opplevelser. For min del kommer en likevel ikke unna at spillet føles nok bedre som konsept enn som et faktisk spill, til tross for dyp tematikk, eksepsjonelt forarbeid og en unik stilart.

Score: 7/10

Star Wars: Aftermath

Bokanmeldelser er ikke noe jeg som regel forsøker meg på. Å skulle vurdere en bok krevet et vesentlig annerledes sett med analytiske verktøy enn spill og film, som jeg tross alt har langt større erfaring med. Samtidig kan det være moro å forsøke seg på noe nytt en gang iblant, om ikke annet bare for å øve seg opp litt.

I fjorårets siste måneder var Star Wars-feberen betraktelig høyere enn normalt, så for å lade opp til den kommende filmen valgte jeg å plukke opp et par av de nye Star Wars-bøkene. Det finnes mange Star Wars-bøker, men de fleste anses ikke lenger som kanon etter at Disney kjøpte opp rettighetene til Star Wars i 2012 (noe vi kan si både "heldigvis" og "dessverre" til). Det har derimot kommet ut et knippe nye Star Wars-bøker som går inn i den nye kanon-oversikten, og det er da noen av disse jeg har plukket opp i denne omgang.

En av de første bøkene som ble gitt ut, og som har blitt mest promotert fra utgivernes side, er boka Star Wars: Aftermath. Boka tar oss med til perioden omtrentlig ett år etter Return of the Jedi, og skal fortelle oss om noen av begivenhetene som ligger til grunn for situasjonen og "verdens"-bildet i The Force Awakens. Det er også på grunnlag av dette at boka promoteres under tag-linen "Journey to The Force Awakens"

Med et såpass lovende utgangspunkt skulle man tro at boka var en ideell oppvarming til filmen. I virkeligheten er den derimot langt fra å oppfylle dette potensialet.

Handlingen tar oss med til planeten Akiva, knappe året etter at den andre Dødsstjernen er sprengt i fillebiter. Imperiet sliter fortsatt med å danne en velfungerende maktstruktur, og flere sentrale aktører møtes på planeten for å komme frem til en løsning (fortrinnsvis en der hver enkelt av dem kommer gunstig ut av det, selvsagt). Men de er ikke alene. På Akiva finnes det flere aktører som har interesse i Imperietoppenes forhandlinger: En Zabrak-dusørjeger, en desertør fra Imperiets tropper på Endor, og to piloter for den nye Republikken, hvorav en av dem er en gammel ringrev vi kjenner godt.

La oss ta det åpenbare først: Forfatter Chuck Wendig er ikke en særlig dyktig forfatter. Og da tenker jeg ikke bare på hans tendens til å skrive hele fortellingen i presens - noe jeg for min del synes var spesielt forstyrrende og irriterende, men dette er nok en smakssak. Nei, den beste karakteristikken av Wendigs forfatterskap er som en Amazon-anmeldelse formulerte det: det hele virker som fan fiction der noen har sett på Star Wars-filmene uten lyd og deretter gjort sitt ytterste for å gjøre dette så kreativt som mulig.

Wendig har for eksempel en egen evne til å slenge rundt seg med navn på raser, gjenstander, steder og farkoster så mye han bare kan. Dette har selvfølgelig alltid vært en integrert del av Star Wars-litteraturen, men forfatterene som Timothy Zahn hadde en særdeles god forståelse av hvordan dette skulle gjøres. Man må nemlig ikke gjøre for mye av det, og i den grad man introduserer noe nytt må man også gjøre sitt beste for å beskrive det så godt man kan, slik at leserne kan bygge seg et godt bilde av rasen/gjenstanden/stedet/farkosten og andre forfattere kan bruke dette videre i nye bøker eller tegneserier. Wendig, derimot, slenger rundt seg med så mange nye begreper han bare kan uten å gå mer inn i detaljer på dem eller deres funksjon, for så å gå videre. Når dette skjer med såpass høy tetthet som det tilfellet er i Aftermath, blir det hele bare forstyrrende og kaster leseren ut av fiksjonen. Det er aldri et godt tegn for fiksjonslitteratur.

Like ille er persongalleriet i boka til Wendig. Her møter vi litt for mange rollefigurer som vi enten ikke får stifte et godt nok bekjentskap med i denne boka, eller som ganske enkelt oppfattes som fullstendig irrelevante for fortellingen. Et eksempel på sistnevnte er Jom Barrel, en spesialsoldat for den nye Republikken som blir sendt til Akiva halvveis uti fortellingen. Barrel gjør aldri noe stort inntrykk, og det er enkelt å se for seg at historien kunne endt mer eller mindre på samme måte uten hans opptreden. Man har også flere sidehistorier med tilsvarende rollefigurer.

Nå skal det riktignok sies at Aftermath er den første boka i en kommende trilogi. Men dette blir vi aldri forespeilet mens vi leser boka, og det er først i etterkant det har blitt klart at det er snakk om en trilogi.

Det som kanskje slår meg mest, er hvor platt handlingen er i boka. Boka serverer ingen store overraskelser, ingen uventede krumspring og ingen uventede og sleipe handlinger fra en av de involverte. De snille er snille, mens de slemme er slemme og selvfølgelig også dumme. Mens de gamle Star Wars-bøkene introduserte oss for glitrende strateger og generaler som sørget for at restene av Imperiet ga den nye Republikken en real utfordringen over lang tid, møter vi ingen tilsvarende skikkelser her. Vi møter en enigmatisk, navnløs rollefigur i epilogen, men det er også det eneste.

Noen lyspunkter er det dog. Vi får noen små glimt av hvordan maktstrukturen i den nye Republikken fungerer (noe The Force Awakens aldri svarte noe særlig på). Det beste med hele boka er likevel Mister Bones. Husker du de skranglete robotene i Episode I-III? Vel, Mister Bones er en modifisert variant av en slik en, med en humoristisk personlighet og kampevne langt over normalen. Ikke verst, med tanke på at B1-kamprobotene i boka blir beskrevet som "The most incompetent droid soldier in the history of both the Republic and the Empire" og "A mechanical comedy of errors."

Jeg er kanskje noe urettferdig i min tilnærming til Wendigs bok, men jeg kan ikke unngå det. Jeg er tross alt vant med Star Wars-bøker som X-Wing-serien og Thrawn-trilogien, glitrende bøker som ikke lenger er kanon. Dersom en ny kanon skal etableres, må den være minst like god som det vi hadde å rutte med tidligere. Aftermath er ikke i nærheten av dette. Ikke får vi stort med svar på hva som har hendt mellom Episode VI og VII heller. Hva er da vitsen?

Stjerner: 2/5

Neste gang kikker vi nærmere på en annen ny-kanon-bok, nemlig Star Wars: Lost Stars.

Danganronpa: Trigger Happy Havoc

De fleste gangene jeg skriver om et spill til Playstation Vita har jeg også skrevet litt om hvordan konsollen ikke akkurat er den mest populære eller solgte. Dette har på ingen måter endret seg det siste halvåret. Siden i fjor sommer har vi hatt flere store spillmesser der Sony har vært en av hovedaktørene, og Vita har vært bekymringsverdig fraværende i alt snakk fra Sonys messegulv. Sony hevder selv at mobiler og nettbrett spiser oppmarkedsandelene til konsollen, og i høst har de også erklært at de selv ikke kommer til å prioritere store produksjoner til konsollen.

Så, betyr det slutten på konsollen? Ikke nødvendigvis. Det er fortsatt slik at Vita er en forholdsvis god konsoll når det kommer til to sjangre: Indie-titler og japanske nisjespill, gjerne av rollespillsorten. Og her kan Vita med jevne mellomrom vise seg å være en solid konsoll.

Et av spillene jeg har puslet med i juleferien vitner om nettopp dette. Danganronpa: Trigger Happy Havoc må kunne sies å gå inn under paraplyen «Japansk kuriosa», men det er lenge siden jeg har spilt noe så nervepirrende, engasjerende og spennende på farten.

Danganronpa betyr noe sånt som «motsvars-patroner», og selve spillet fremstår som en fascinerende sammenblanding av escape room-konseptet, et nervepirrende mordmysterium og Ace Attorney-spillene til Nintendos håndholdte konsoller. Sjangermessig plasserer spillet seg trygt innenfor det vi kaller visual novel med pek-og-klikk-elementer, hvilket betyr at spillet i utgangspunktet konsentrerer seg om historien og den narrative teknikken. Med andre ord: Spillere på jakt etter tanketom action og knappemosing vil nok vandre skuffet bort fra spillet.

Du inntar rollen som Makoto Naegi, en ung og håpefull videregående elev som på overraskende vis har fått plass på det prestisjetunge Hope Peak’s Academy. En plass i eliteskolen anses som en sikret vei til suksess, og skolen har oppfostret mange ledere og ledende skikkelser gjennom sin lange historie. To krav må være innfridd for at man skal få innpass ved Hope Peak’s Academy: For det første må man allerede være en videregående elev, og for det andre må man være den aller beste – en såkalt Ultimate – innenfor det man gjør. Idet Makoto trår inn i skolebygningen, begynner imidlertid alt å gå galt. Makoto svimer av, og når han våkner er han stengt inne i den nå hermetiserte skolebygningen sammen med fjorten andre elever. Hendelsen tar en bisarr retning når elevene møter Monokuma, en fjernstyrt teddybjørn-robot som hevder han er skolens rektor. Monokumas beskjed til Ultimate-elevene er klar og tydelig: For å slippe ut av bygningen må man ta livet av en av de andre elevene og deretter slippe unna med det når de overlevende skal prøve å finne den skyldige. Dersom man avslører den skyldige, blir kun den skyldige henrettet etter rettssaken. Men dersom den skyldige ikke blir avslørt, vil alle utenom den skyldige omkomme.

Det er duket for et spill hvor de femten elevene må leve en balansert og sårbar tilværelse sammen hvor de på den ene siden er avhengige av hverandres samarbeid og støtte, og på den andre siden ikke er i stand til å kunne stole på noen som helst. Og stole på hverandre viser det seg snart at de ikke kan. Ikke bare er det mange sære personligheter blant de mange Ultimate-elevene, men det tar ikke lange tiden før det første mordet inntreffer.

Spillmekanisk sett består Danganronpa av tre deler. Den første delen er den historiedrevne delen, der man vandrer rundt i Hope’s Academy, klikker på det som klikkes på kan og følger historiens gang gjennom dialog med de andre elevene. Den andre delen er forholdsvis lik den første, men her gjelder det å granske åstedene og samle bevis for den kommende rettssaken. Den tredje delen er selve rettssaken som følger etter et mord, og denne delen skiller seg vesentlig ut fra resten av spillet.

I rettssakene gjelder det å presentere motargument til det som blir sagt, enten for å avklare misforståelser eller avsløre logiske brister (eller løgner). Her kommer tittelens motsvars-patroner inn i bildet. Deler av argumentene som blir presentert vil være svakere enn andre, og disse kan brytes ved hjelp av det rette motargumentet eller beviset, som «skytes» inn som en kule i saken. Men passer man ikke på skyter man feil bevis på feil argument, og saken er tapt. Det er også flere mindre seksjoner med andre spillmekaniske element under rettssakene, noe som gjør rettssakene til spillets høydepunkt.

Variasjonen mellom «hverdag», etterforskning og rettssak gjør Danganronpa til en variert og spennende opplevelse, men det som helt klart driver spillet er det spennende persongalleriet og deres utvikling. Hver rollefigur fremstår som unik, og selv om man finner et par rollefigurer som fremstår svakere enn de andre er de alle brakt til live av velskrevet dialog og utmerket stemmeskuespill. Selv om hver elev er en Ultimate innenfor sitt felt, kan dette feltet være hva som helst (en student er den ultimate motorsykkelgjenglederen, mens en annen er den ultimate fan fiction-skribenten, for å nevne noe). Det er dermed ikke gitt at dette er en samling av de skarpeste knivene i skuffen, men de er sterke personligheter alle sammen, noe som fort forårsaker anspente situasjoner og skarpe dialoger. Denne dimensjonen blir på ingen måter mindre etter hvert som mordene begynner å inntreffe og tilliten mellom de overlevende svekkes stadig ytterligere.

Historien tar etter hvert noen forventede vendinger, i hvert fall dersom man har spilt noen av de andre visuelle romanene til Spike Chunsoft (slik som Virtue’s Last Reward), og noen av rollefigurene fremstår som litt mindre likandes enn andre. Likevel er det lite som hindrer Danganronpa: Trigger Happy Havoc fra å være et av de skarpeste spillene Vita har å tilby (til tross for at spillet opprinnelig ble lansert til Playstation Portable i Japan i 2010). Her får man en spennende historie, minneverdige rollefigurer, lekker musikk, godt stemmeskuespill og et saftig mordmysterium som burde være perfekt for enhver påsketur. Har du mage for et nervepirrende mordmysterium og mannevonde teddybjørner, er det ingen vei utenom: Eier du en Vita, må du skaffe deg Danganronpa, et av de klart beste spillene fra spillåret 2014.

Score: 9/10

Topp 10 for spillåret 2016

Vi har ikke før avsluttet det gamle året og forsøkt å mimre om hva som har vært høydepunktene i året som har gått, før det er på tide å tre inn i det nye året og se fremover.

Det er på tide å se på spillåret som kommer og se hva som virker mest spennende.

Jeg innrømmer gladelig at min forkjærlighet for sære spill, gjerne av den japanske sorten, gjør at min liste sikkert ser betydelig annerledes ut enn andres, men det får så være. Det er min liste, tross alt.

Så, without further ado, her er min liste over de ti spillene jeg ser mest frem til i 2016 (forutsatt at de blir lansert i 2016).

10. Overwatch
Blizzard er et spillselskap som vet veldig godt hva de holder på med, holder en høy produksjonsverdi og som aldri lanserer et spill før de er 100 % klare for det. Disse grunnene alene er nok til å holde et øye med Overwatch. Samtidig viste betaen oss i høst at dette blir veldig underholdende saker. Her får vi et lagbasert skytespill med fargerike omgivelser, unike spillbare figurer og et velbalansert kampsystem. Det hele føles mer eller mindre som Team Fortress 2 på Pixar-steroider, hvilket på ingen måte er en negativ ting.

9. Horizon Zero Dawn
Guerilla Games sin Killzone-serie har aldri helt fanget oppmerksomheten min. Vakre skytespill, ja visst, men det har også virket som det hele. Med Horizon Zero Dawn får vi en PS4-eksklusiv som tar med seg studioets Playstation-kompetanse, men som kaster dem ut i en helt annen og, etter min mening, langt mer spennende sjanger enn førstepersons skytespill. Med en kvinnelig hovedrollefigur som virker både sterk og interessant, og med en post-apokalyptisk verden preget av naturskjønne omgivelser og robot-dinosaurer(!!!) burde denne tittelen være en selvsagt "følge-med-på" i 2016.

8. Dishonored II
Hva kan jeg vel si? Det første Dishonored var rett og slett en brilliant og utrolig velprodusert opplevelse. Fortsatt står det hos meg som et av de beste spillene fra 2012, og den åndelige oppfølgeren til Thief-serien var så utrolig mye bedre enn nettopp det nye Thief-spillet vi så i fjor. En kamp for å renvaske sitt navn, superkrefter og en åpen tilnærming til mål som skulle snikmyrdes - alt dette gjorde Dishonored til et glitrende spill. Vi har ikke sett mye videoklipp fra selve spillopplevelsen i Dishonored II, men jeg har tro på at oppfølgeren blir minst like bra.

7. Mighty No. 9
Som barn var det to spillhelter som gjaldt: Mario og Mega Man. Derfor var jeg ikke sen da Mega Mans pappa, Keiji Inafune, gikk ut på Kickstarter i 2013 og ba om støtte til en åndelig oppfølger til Mega Man-serien, som Capcom velger å gjøre så godt som nada med. Spillet er fortsatt det eneste jeg har støttet via crowdfunding, og jeg gleder meg stort til å se hvilken retning de todimensjonale robotskytespillene kommer til å ta dette året.

6. Final Fantasy XV
Når Square Enix endelig blir klare til å lansere Final Fantasy XV, er det bare å konsentrere seg. Ikke bare snakker vi om en av de største spillseriene på kloden, men vi snakker også om en serie som har slitt veldig med sitt rykte de siste ti årene. På toppen av det hele snakker vi om et spill som har befunnet seg i utviklings-limbo i mer eller mindre ti år til sammen. Ja, for så lenge er det siden vi så første glimt av Final Fantasy Versus XIII, et PS3-spill som senere ble til Final Fantasy XV og forskjøvet til PS4. Det blir spennende å se hvilken retning bautaserien til Square Enix tar i år.

5. Fire Emblem: Fates
2015 har ikke akkurat vært Nintendos beste år, verken på Wii U- eller 3DS-fronten. 2016 ser heldigvis ut til å bli et langt bedre år. Et av spillene som virkelig skrur opp forventningene er Fire Emblem: Fates, som rettere sagt består av to spill (eller er det tre?). Den taktiske rollespillserien til Nintendo er ikke bare en av de beste seriene selskapet har å by på, men Fire Emblem: Awakening er også ett av de aller beste 3DS-spillene lansert. Denne gangen ser det ut til at vi får mye av den samme spillmekanikken vi har lært oss å elske, men også en langt mer intrikat og spennende historie med store valgmuligheter.

4. The Legend of Zelda
Normalt ville dette spillet vært på topp på en slik liste. Jeg mener, vi snakker tross alt om et Zelda-spill, og det første til hjemmekonsoll siden det eminente Skyward Sword i 2011. Dessverre har vi ikke fått så veldig mye ny informasjon om spillet fra Nintendos side i 2015, så det trekker noe ned på entusiasmen. Samtidig er det lille vi har sett av spillet veldig lovende, og kjenner jeg Nintendo rett skal det noe til for at det nye spillet i deres beste serie klarer å skuffe.

3. Deus Ex: Mankind Divided
Joda, Dishonored og spirituelle oppfølgere til Thief-serien er greit nok det, men i min bok har det ingenting å stille opp med sammenlignet med sin cyberpunk-tvilling, Deus Ex. Deus Ex-serien er en av mine soleklare favorittserier: det var spillserien som mer eller mindre skapte den åpne tilnærmingen til å løse utfordringene et spill kan by på, og den lekre cyberpunk-settingen blir toppet med en ekstremt velskrevet konspirasjonshistorie. Det var en lettelse å spille Deus Ex: Human Revolution i 2011, for spillet lente seg mer på det første spillet i serien enn det andre. Men dette var et spill der alt virkelig satt. Setting, hovedperson, stilarten, den usannsynlig tøffe musikken, spillmekanikken, historien - kort sagt, jeg er Deus Ex-fan. Så et nytt i spill i serien? Veldig gjerne, takk.

2. Uncharted 4: A Thief's End
Uncharted. Nathan Drake. Trenger vi si mer? OK. Uncharted-serien har mer eller mindre blitt synonymt med alt som var bra med PS3, og storsjarmøren Nathan Drake er fortsett den Indiana Jones-inspirerte spillhelten jeg liker best. Jepp, det stemmer, Lara Croft kommer ikke i nærheten av den vittige, sjarmerende og underholdende eventyrhelten til studioet Naughty Dog. Men nå ser det ut til at det går mot slutten, og da håper jeg virkelig på at Uncharted 4 blir den avslutningen som vi har ventet på og Nathan fortjener. Jeg er brennklar for skattejakt, skjulte ruiner, glemte sivilisasjoner, eventyr og en solid porsjon humor. Akkurat slik et godt skattejakt-eventyr skal være.

1. Bravely Second: End Layer
Åh, hvor skal jeg begynne? Bravely Default er ikke bare det beste 3DS-spillet, det er også et av de beste japanske rollespillene jeg noen sinne har spilt. Og med tanke på hvor mange slike jeg etter hvert har pløyd gjennom, sier ikke det rent lite. I februar skal vi endelig slå klørne i oppfølgeren. Måtte dette også bli et spill preget av alt som var bra med gamle rollespill, kombinert med fabelaktige rollefigurer, spennende historie og musikalsk akkompagnement av episke dimensjoner. Du verden, som jeg gleder meg til 26. februar. Da skal jeg bli eneboer og bare storkose meg med Bravely Second.


Andre nevneverdige titler, selv om ikke alle er bekreftet for lansering i 2016, er: Ni no Kuni II: Revenant Kingdom, Valkyria: Azure Revolution, Gravity Rush 2, Attack on Titan, Tekken 7, Street Fighter V, The Last Guardian, Unravel, Star Fox Zero, Mirror's Edge: Catalyst, Detroit: Become Human, Cyberpunk 2077, Yooka-Laylee, Scalebound, Telltale's Batman, Pokken Tournament, Hellblade, Project X Zone 2: Brave New World og ikke minst Final Fantasy VII Remake.